Tuja
Av Ola Bakke
Rukkedalen
Det var en overskyet natt i begynnelsen av mai. Mannen som snek seg inn i den velstelte villahagen på Bekkestua i Bærum var sortkledd fra topp til tå. På hodet hadde han en mørk finlandshette og på hendene svarte gummihansker. Hadde det ikke vært for den store plastdunken han hadde på ryggen, kunne man tatt ham for en vanlig innbruddstyv som var ute på jobb. I høyre hånd holdt han noe som så ut som en pistol.
Det var imidlertid ikke verdisaker han var ute etter. I dagene før hadde han trålet hele nabolaget og notert aktuelle adresser i notisboken han hadde med seg. Kriteriet for å havne på adresselisten var at hagen var velstelt og at familien ikke hadde hund. For å være helt sikker på at det siste var tilfelle, hadde han dagen før oppsøkt de aktuelle adressene utstyrt med et falskt ID-kort fra Dyrebeskyttelsen, som han hadde laget på PC-en sin.
Etter nok en gang å ha forsikret seg om at ingen i huset var våkne, snek han seg over plenen og ned mot hekken. Et kort blink fra lommelykten han holdt i venstre hånd avslørte at han var på rett sted. Han hevet pistolen og trakk av flere ganger mens han beveget seg i hele hekkens lengde. I stedet for skudd hørtes kun en svak hvisling, og en hvit sky sto ut av pistolmunningen, som om pistolen skulle vært utstyrt med lyddemper.
Det hele var over på sekunder. Hvis noen hadde vært våkne, ville de ha sett det glimte i plastslangen som gikk fra dunken på ryggen og ned til pistolen han holdt i hånden idet han passerte en av de lysende solcellesommerfuglene som var plassert rundt omkring i hagen.
Han lukket porten stille etter seg, gikk over gaten, hoppet lett over den lave hagemuren og dukket ned blant plantene på innsiden.
Det begynte å lysne så han regnet med at dette var det siste oppdraget han rakk i natt. Han gjorde seg fort ferdig og hastet mot bilen han hadde parkert utenfor en av de få boligblokkene i området. Da utstyret var på plass i bagasjerommet begynte han å krysse av de stedene han hadde vært i natt på listen. Det var ennå en del adresser igjen å stryke, så han regnet med ennå to netters arbeid i Bærum. I neste uke sto den andre siden av Oslofjorden for tur.
Det var helt lyst da han kjørte bilen inn på låven på det lille småbruket. Det luktet mugg her inne, og langs den ene veggen sto en lang rekke gjennomsiktige plastdunker. Det var fra disse lukten kom. Gjennom plasten kunne han tydelig se hvordan det boblet i den melkehvite væsken. Han fant noen poser med sukker og helte en kvart kilo i hver dunk, noe som forårsaket en kolossal brusing. Spritfabrikk tenker nok de fleste nå. Men her var det ikke gjærsopp man dyrket. Her ble det dyrket en annen type sopp Tuja-sopp eller Fungus Vulgaris Thujasia, som den heter på latin.
Han lukker låvedørene bak seg og gjesper høylytt. Nå skulle det bli godt å krabbe til køys. De såre øynene følger stien som snor seg gjennom brennesla ved låveveggen bort til den svære haugen med døde tujaplanter. Det hadde regnet mer eller mindre i to måneder, så det hadde vært umulig å få brent dem opp. Han hadde prøvd flere ganger med både bensin og diesel, men ikke oppnådd annet enn å smelte plastpottene som buskene sto i. "Kanskje det kan bli et fint St.Hans-bål", mumler han mens han går over tunet. På trammen får han selskap av katta som også vil inn. Pus får tørrfor i en skål. Brødskivene han skar til seg selv var ikke så mye mykere. Da han hadde fortært maten og lagd seg en kopp pulverkaffe, tok han fram mobiltelefonen, på tide å ringe sjefen.
"Krypfredløs", sier han da det svarer i den andre enden. "Keiserlilje her", kommer det fra den andre. I tilfelle de skulle bli avlyttet eller noen skulle prøve å innfiltrere organisasjonen brukte de dekknavn. Disse var alltid navn på planter, og de skiftet fra uke til uke. Denne uken hadde alle navn som begynte med bokstaven K. "Krypfredløs", som egentlig het Arve, kunne ikke skjønne hvorfor de skulle holde på med dette blomsternavn tullet. Og det irriterte ham at sjefen bestandig plukket ut de fineste navnene som Gullkrage, Brudespore, Fagerklokke og Tusenfryd til seg selv. Arve fikk bare navn som Froskebitt, Vingeflatbelg, Klistersvineblom og Grådodre. Ikke det at han visste hvordan noen av dem så ut, men navnene var lite flatterende. "Det ble 30 stykker i natt også", sier Arve, "to netter til så er Bærum ferdig". "Bra jobba", svarer "Keiserlilje", som Arve ikke vet det ordentlige navnet på. "Flaks med været også", fortsetter sjefen, "regnet får soppen til å spre seg som ild i tørt gress." ."Hvilken sammenligning", tenker Arve mens "Keiserlilje" prater en masse propaganda om den gode saken de jobber for. "Snakk for deg sjøl, jeg gjør det for penga", har Arve lyst til å si, men biter det i seg. Hva gjør man ikke for penger! Sjefen avslutter med å be ham huske på at han fra i morgen av har dekknavnet "Døvnesle". "Når jeg får penger for denna jobben skal jeg kjøpe meg en blomsterbok", tenker Arve, "så skal jeg finne dissa blomstene jeg har fått navn etter".
Han vrenger av seg ytterklærne og kryper til køys. Katta følger etter og legger seg i fotenden hvor den begynner å male og vaske seg. Arve har problemer med å sove om dagen. Han blir liggende å tenke på sitt første møte med "Keiserlilje" eller "Stolt Henrik" som han kalte seg den gang.
Han var ute og kjørte med den gamle Pick-Up'en. Lasteplanet var fullt av skrot han skulle bli kvitt. En mils vei lenger opp langs riksveien gikk det inn en ulåst skogsbilvei. Det var her han hadde kvittet seg med søppla si de siste årene. Han tar den siste Princ'en ut av pakka, krøller pakka sammen og hiver den ut av vinduet. Så ser han seg om etter lighteren. Den er umulig å finne, hele bilen flyter av søppel. "På tide å få rydda opp", tenker han og setter i gang med å hive ting ut av vinduet mens han kjører. Bak bilen flagrer det diverse gatekjøkken-emballasje, enten av papir, plast eller styroform. Det er servietter, plastbestikk, iskrempapir, tomme flasker og bokser og utrolig mye annet. Han er for opptatt med ryddingen til å se bilen som har dukket opp bak ham og blinker med lysene. Ryddingen gir resultat og han finner lighteren i det øyeblikket han skal ta av fra hovedveien. Uten å gi tegn vrenger han bilen tvers over motgående kjørefelt og inn på skogsbilveien.
Han er nesten ferdig med Prince'n og har tømt hele lasteplanet da en bil dukker opp bak ham. Arve knepper opp buksesmekken og later som om han bare har tatt en liten tisse- og røykepause. Ingen kan bevise at søppla i skråningen er hans.
En mann i femtiåra kommer ut av den andre bilen. Arve ser at bilen er en Mercedes som koster tett opp mot en million kroner.
"Fin kveld", sier mannen, "i alle fall for å kvitte seg med dritten sin".
"Hva mener du", spør Arve.
"Jeg har kjørt bak deg en mil og fått søppel slengt på bilen ustanselig. Jeg måtte sette på vindusspylerene for å se gjennom all ketchupen og Thousand Islands-dressingen. Og hele tida har jeg blunket med lysene", fortsetter mannen.
"Jeg hakke sett noe jeg", mumler Arve og ser ned.
"Synes du ikke forsøplinga i dagens samfunn er for jævelig", spør mannen så. "Har du sett de haugene med søppel vi lager hver dag? Har du vært på en søppeldynge og sett hvor stor den er"?
"Det er derfor jeg gjør detta", sier Arve, "på denna måten blir søppla jevnt fordelt rundt i naturen i stedet for å hope seg opp i store berg. Detta er miljøvern i praksis. Se nedover skråningen her for eksempel. Her har folk kasta søppel i årevis, men du kan nesten ikke se det. Det eneste du ser Brennenesle, ugras og krattskog. Om våren er det til og med Blåveis her. Masse dyr har jeg sett her også, både grevling og rev, og massevis av fugler. En gang fant jeg et muserede, som var fullt av unger, inni en gammel eksospotte".
"Har du noen gang tenkt over hvordan det hadde sett ut i naturen hvis alle hadde gjort som deg", spør mannen.
"Men det gjør de jo ikke", svarer Arve.
"Nei, heldigvis", kommer det fra den andre. Han ser tankefull ut et øyeblikk før han spør: "Hva jobber du med"?
"Ikke at du har noe med det, men akkurat nå er jeg arbeidsløs", svarer Arve, " det vil si jeg har en pause mellom to jobber". Sannheten var at det var fem måneder siden forrige jobb, og når neste ble, visste han ikke.
"Kanskje du kunne tenke deg et oppdrag av et par måneders varighet", spør mannen så.
"Hva går det ut på da, hvis det dreier seg om noe ulovlig så gjør jeg det ikke", repliserer Arve. "Det er kanskje ikke helt etisk og moralsk riktig, men ulovlig tror jeg ikke det er. Mer kan jeg ikke si for øyeblikket. Ikke før jeg vet om du er med eller ikke", svarer mannen, som presenterer seg som "Stolt Henrik".
"Du mener vel Henrik Stolt", sier Arve.
"Nei"; svarer den andre," "Stolt Henrik" er navnet på en plante, og den er mitt dekknavn for øyeblikket. Jeg kan ikke si noe mer. Hva blir det til, det er godt betalt og for det meste nattarbeid"?
"Er det prostitusjon du driver med så er jeg ikke interessert", sier Arve.
"Ha-ha-ha", ler Henrik, som Arve kaller ham for seg selv, "jeg tror ikke interessen hadde vært formidabel på kundesiden heller. Nei dette dreier seg om botanikk, og ikke erotikk. Du får tusen kroner skattefritt pr. natt, dekket bensin og gratis arbeidstøy. Tenk over det og ring meg". Han drar fram et visittkort med kun et mobiltelefonnummer på. På baksiden skriver han Stolt Henrik før han gir det til Arve. "Ikke bruk for lang tid, vi starter opp i neste uke", legger han til. "Dessuten vil jeg bare si at det er ingen vits å notere seg bilnummeret, skiltene er falske. Når du ringer så ikke si noe navn, presenter deg bare som "Nattlys", det er forresten en nydelig blomst". Det må ha vært den eneste gangen jeg har fått navn etter en pen blomst tenker han søvnig.
Allerede dagen etter ringer "Nattlys" til "Stolt Henrik" og sier han tar jobben. Han får beskjed om å kjøre til parkeringsplassen på IKEA på Slependen neste dag. Der ville han finne en sort Mercedes varebil med sotede ruter og registreringsnummer BL 13415. Nøkkelen ligger oppå venstre bakhjul. Han skulle kjøre bilen rett hjem og inn på låven. I bilens lasterom skulle det være alt han trengte for å utføre jobben. Hva jobben gikk ut på måtte han lese i arbeidsinstruksen som lå i hanskerommet.
Da han hadde hentet bilen og åpnet hanskerommet fant han til sin glede også en konvolutt med fem tusen kroner. "Til driftsutgifter", sto det utenpå. Arbeidsinstruksen var ikke vanskelig å forstå. Det første han skulle gjøre var å fordele innholdet i den røde plastkanna på de seksti femliters kannene. Deretter skulle han ha fire liter vann og en kilo sukker oppi hver. Så kom den letteste delen av jobben, vente i tre dager, som han skulle få fem hundre kroner dagen for. Deretter var det ut hver natt i to måneder med fem liter hver gang. Han ser for seg alle hagene han har vært i, og alle de forskjellige blomstene han har sett At det var så mange forskjellige planter hadde han aldri trodd. Han glir inn i søvnen og begynner straks å drømme, som han ofte gjør når han sover på dagtid.
I drømmen er han i en slags edens hage med de utroligste blomster. Her er solskinn, springvann, stille fiskedammer, hellelagte stier og statuer. Fuglene kvitret og ekorn lekte og spratt fra tre til tre. Plutselig er det som om en mørk skygge legger seg over det hele, og rundt seg ser han at de underligste fremtoninger har dannet en sirkel. Her står rådyr og snegler i stein eller kunst-stoff. Det er vindmøller som vifter med armene og frosker som spytter skum og vann. Innimellom står imitasjoner av antikke statuer uten armer og gnomer med hageredskaper eller trillebår. De rykker stadig nærmere, og de ser ikke vennligsinnede ut. Til slutt virker det som om de tårner seg opp over ham. En guttunge setter høyre hånd på hoftekammen, og med den venstre holder han den lille barnetissen som plutselig gir fra seg en flom av vann. Arve tror han skal drukne. Han skriker til og våkner opp klissvåt av svette. Et øyeblikk tror han det er tiss, og vrenger skjorta av seg. Katta står midt på gulvet på fire stive bein, med krom rygg og halen rett opp. Den ser forskremt på ham. "Så, så, det var bare en drøm", sier han til katta før han stabler seg på bena. Han ser på klokka. Det er på tide og få i seg litt mat og sette i gang med forberedelsene til kveldens jobb.
Han er akkurat ferdig med hage nummer fire da han plutselig blir overrasket. En mann med hund kommer ut av syrinhekken som går langs fortauet. Både mannen og hunden skvetter like mye som han selv.
Bikkja setter i å gjø og mannen rekker akkurat å si: "Hva faen er det du driver med", før Arves hånd legger seg over munnen hans.
"Få bikkja til å holde kjeft", hører han Arve hviske inn i øret sitt, "eller tar jeg livet av både deg og bikkja".
Mannen nikker og Arve slipper taket om munnen hans. Etter å ha roet hunden, ser mannen på den underlige framtoningen foran seg og spør: "Hvem er du og hva er det du driver med"? Arve tenker seg om og finner ut ar det er best å holde seg så nær sannheten som mulig.
"Jeg er ute på oppdrag fra Natur- og Miljøverndepartementet og prøver ut et middel som skal ta knekken på Tuja-soppen".
"Er det oppdraget så hemmelig at du har fått frie hender til å ta livet av alle som kommer i din vei", spør mannen sarkastisk, "du får nok finne på en bedre historie enn den".
"Det er sant", svarer Arve, "jeg hadde ikke tenkt til å ta livet av deg. Det er bare det at jeg har vært FN-soldat i over ti år, og da du kom brasende ut av hekken var det instinktet som overtok. Jeg beklager så mye".
Mannen ser skeptisk på ham. "Hvorfor skal dette holdes så hemmelig at du er nødt til å snike deg rundt på natta kledd som en innbruddstyv"?
"Grunnen til antrekket er at det stoffet jeg sprøyter ut ikke er bra å få på huden. Hemmeligholdelsen skyldes at vi ikke vil gi folk falske forhåpninger, og at vi ikke er sikre på hvordan middelet vil virke inn på andre planter. Alle tujaene vi hadde på forsøksgårdene er døde, derfor prøver vi ut middelet rundt i folks hager. Da man heller ikke er helt sikker på om stoffet kan ha skadevirkninger på mennesker, prøver vi det om natten når de fleste er innendørs".
Etter å ha tenkt seg om sier mannen at det høres jo rimelig ut. "Da må du bli med meg hjem", sier han så, "alle tujaene mine har sopp. Kanskje du kan redde hagen min. Det er rett her borte, bare fem minutter å gå".
Arve sier at det er det ikke noe i veien for. Mannen prater hele tiden om hvor fælt det er med denne soppen. "Stemmer det at den kommer med trekkfugler fra Kina", spør han. "Sannsynligvis", svarer Arve som ikke vet hva en trekkfugl er en gang. Det eneste han har sett av eksotiske fugler er undulatene til tanta hans, og de kom fra dyrebutikken.
"Her er det", sier mannen og peker på et hus som fyller nesten hele den lille tomta. Tuja-hekken står som en brun mur rundt hele huset cirka en meter fra veggen. Det tar litt tid før Arve kjenner seg igjen. Det var i dette området han hadde startet for fire uker siden. Han hadde riktignok ikke vært i denne hagen, men han husket han hadde vært hos naboene på begge sider, som ikke hadde hund.
Han var forbløffet over ødeleggelsene. At soppen virket hadde han jo sett i forsøkene han hadde gjort med prøveplantene, som for øvrig hadde stått på paller bak låven da han kom hjem etter å ha hentet bilen første gang. Men det var noe helt annet å se et helt villaområde avsvidd. Og ikke bare tuja'en, men alle de andre plantene er borte også. Da han bemerker dette ovenfor villa-eieren, forteller denne at da soppen ikke hadde mer Tuja å fortære gikk den løs på de andre plantene. Den kunne krype over plenen med en fart av 2-3 centimeter i timen på fuktige dager. Den dannet store "hekseringer", hvor alt av vegetasjon innenfor sirkelen var borte.
"Når alt det grønne på tomta var borte begynte den å klatre oppover veggen", fortsetter mannen og peker på et bølgete skille som går bortover husveggen. Alle bordene er svarte og råtne nederst og hvite øverst. "Det måtte ren ufortynna soppvask til for å bli kvitt den. Men da var jo skaden allerede skjedd. Soppen klatra en meter oppover veggen mens jeg var bortreist en helg. Tenk deg det! Jeg hadde regna med at den ville stoppe ved grunnmuren. Men, nei da, den klatra rett opp som en fjellklatrer og begynte å ete på plankene. Jeg har til og med hørt at den skal ha angrepet folk som har ligget og solt seg på plenen"!
Arve kjøpte aldri aviser, og nå som han jobba om natta fikk han ikke sett nyhetene på TV heller. Han hadde hørt nyheter innimellom på bilradioen, men aldri hadde noen snakket om at soppen forårsaket slike skader som dette.
"Dette tror jeg ikke Departementet er klar over", sier Arve, "jeg skal dra og informere dem med en gang".
"Skal du ikke sprøyte plantene mine først", spør mannen.
"Det er nok alt for sent", svarer Arve, "dette er ikke noe vidundermiddel som kan gjenopplive det døde. Regn ut hvor mye soppen har kostet deg og send regningen til Naturskade-Fondet". "Mener du det", sier mannen.
"Jada", svarer Arve som bare har hørt navnet nevnt i nyhetene.
Da villa-eieren dagen etter ringer Naturskadefondet for å høre om det er noen spesielle skjemaer han må fylle ut, er det ingen der som forstår hva han prater om. I Miljøverndepartementet er de like uforstående da han ringer og ber om å få snakke med mannen som hadde vært og sprøytet i nabolaget hans i natt.
"Jeg vet dette er noe som skal holdes hemmelig, det forklarte han meg", sier mannen, "jeg vil bare klage på at en offentlig ansatt sprer falsk informasjon".
"Hva er det du mener", er spørsmålet i den andre enden.
Villa-eieren forteller deretter om sitt møte med mannen med sprøyteutstyret og finlandshette kvelden før.
"Det var pussig", svares det i andre enden, "jeg skal undersøke saken nærmere og kontakte deg igjen når jeg vet noe mer".
I departementet har de fundert på hvordan det kunne ha seg at soppen spredte seg så raskt og i slike mengder. Kanskje dette var svaret, at det rett og slett var noen som sprøytet den ut. At noen kunne være så sprø hadde de ikke tenkt på engang. Han setter straks i gang med å informere både over- og underordnede om det han har fått vite. Det blir besluttet at opplysningene skal overleveres til Politiets Spesialstyrke for Miljøkriminalitet. Der reagerer de øyeblikkelig, og sender ut en patrulje for å forhøre villa-eieren og undersøke åstedet.
I bilen hjemover kan ikke Arve få de ødelagte hagene ut av hodet. Han vet ikke om han skal tørre å legge seg, for nå kommer sikkert marerittene til å bli ennå verre. Figurene kommer nok ikke lenger til å nøye seg med å tisse eller spytte på ham. Han ser for seg hva en sint gnom med hagesaks eller spade kunne finne på å gjøre med kroppen hans. For ikke å snakke om "De syv små dverger" med hver sin hakke. En av dem var jo sur i utgangspunktet, hvor sint ville han være nå? Og alle statuene uten armer kunne fremdeles sparke. Alle de insektslignende solcelle-lampene ville fly etter ham og prøve å stikke med spydene de hadde dratt opp av bakken. Han er blek i ansiktet og klam i hendene da han kjører inn på tunet. Dette vil han ikke være med på mer. Han kan ikke skjønne at det er en miljøvernorganisasjon som har satt i gang dette. "De kan ikke ha vært klar over konsekvensene", tenker han. En ting er å mislike Tuja og påstå at den er "en fremmed fugl" som bør ut av vår flora, noe annet er det å ta livet av alt organisk materiale.
Tidligere hadde han aldri brydd seg om miljøvern. Han hadde sett på naturen som noe som bare var der, og bestandig kom til å være der. Familien hans hadde bodd her i mange generasjoner. De hadde hele tiden brukt den bratte skråningen ned mot bekken, et par hundre meter fra huset, som søppeldynge. Det var her Arve hadde kasta søpla si også, inntil for en fire, fem år siden da skogsbilveien begynte å gro igjen. Da han var liten hadde dette vært en spennende lekeplass som skjulte mange skatter. Her var det gamle landbruksmaskiner, rester av hestekjøretøy og bilvrak, til og med et vrak med knott-generator. Det var flatklemte sinkbøtter, deler av gamle støpejernsovner og et hav av rustne hermetikkbokser.
I fjor sommer oppdaget han at han hadde mistet lokket til bensintanken på bilen. Blakk som han var, tenkte han på bilvrakene borti skogen. Kanskje en av dem hadde et lokk som passa? Selv om det bare var fem år siden den ble brukt, var veien så overgrodd at han hadde problemer med å finne fram til den gamle fyllinga. Det var brennenesla som fortalte ham at han var framme. Den sperret veien som en ugjennomtrengelig, grønn barriere, like høy som han selv. Er par av de gamle bilvrakene var så vidt synlige over brennenesle-havet. Disse var nesten dekket av slyngplanter med hvite blomster og han så at det hang et vepsebol, som var større enn en fotball, i taket på det ene. En troste-familie som hadde reir i et av de andre vrakene satte i et voldsomt spetakkel.
"Ta det med ro", sier han høyt, "jeg har ikke tenkt til å bane meg vei gjennom dette stikkende helvetet for å prøve å få tak i dere". "Og ikke for å prøve å finne et lokk heller", legger han til etter å ha tenkt seg om.
Mens han går hjemover tenker han at naturen var jammen snar til å ta tilbake området, om noen ti-år ville det ikke være spor igjen etter dynga, i hvert fall ikke på overflaten.
"Jeg lurer på hvor lang tid det vil ta før det blir grønt i Bærum igjen", tenker han mens han låser seg inn.
Katta kommer og stryker seg inntil ham.
"Hvis folk får vite hva jeg har gjort, kommer du til å være den eneste som ikke har vett nok til å hate meg", sier han til katten og klør den bak øret.
Mens han spiser tenker han over hva han skal si til "Pestrot", "Snyltetråd", "Ormehode", "Blærerot" eller hva det nå er sjefen kaller seg om dagen. Dette var noen av Arves tidligere dekknavn. Men han har selvfølgelig ikke så stygge navn tenker Arve, selv om det var noe sånt han burde ha kalt seg. Han som skal være så fin på det, kaller seg nok heller "Øyenstrøst", "Solrose" eller "Tusengylden". Han har faktisk glemt hva sjefen kaller seg denne uka. Siden han er "Døvnesle", må det i alle fall være noe som begynner med D. Han tenker seg om, det er ikke mange blomsternavn han kan. Dvergbjørk er det eneste han kommer på, men det er det helt sikkert ikke, sjefen ville aldri tatt et navn som begynte med dverg.
Ferdig med maten lager han seg en skarp kaffedoktor, ruller seg en røyk og finner fram telefonen.
"Duskmyrull", svarer det i andre enden.
"Døvnesle", sier Arve.
"Har du gitt deg tidlig i natt, husk vi har et skjema å holde oss til. Eller har du hatt problemer med utstyret eller bilen? Du er vel ikke syk"? Spørsmålene renner ut av sjefen.
"Både utstyret og jeg er i orden", svarer Arve, "men i natt har jeg sett konsekvensen av sprøytinga".
Han forteller om sitt møte med villa-eieren og hvordan det så ut i det området han hadde startet.
"Er du sikker på at den fortærer treverk også", spør sjefen da han forklarer hvordan huset så ut.
"Absolutt", svarer Arve, "der hvor soppen hadde vært kunne jeg plukke fra hverandre plankene med bare hendene, ovenfor var de like fine som nye".
"Det var jeg ikke klar over" mumler sjefen og tenker på alle de pengene han har gått glipp av. Hadde han visst dette skulle han ha kjøpt inn det som var å få tak i av materialer på markedet, i tillegg til de to hundre tusen sopp-resistente Tujaplantene han hadde tatt inn fra Kina. At soppen hadde angrepet andre planter enn tuja hadde han heller ikke regnet med. I Kina hvor han hadde hentet de første soppsporene, hadde soppen, som ikke var lett å finne, kun holdt seg til Tuja. Det han ikke hadde tenkt på var at der vokste soppene enkeltvis på trærne og brukte tjue år på å fortære en gren. Hvor dum han hadde vært som ikke hadde gjort flere, og grundigere forsøk før han satte i gang, tenkte han, her kunne jeg gjort en formue på andre planter også. I stedet lar jeg millioner gå rett i vasken! Han er forbannet på seg selv og lar det gå ut over Arve.
"Hva er det du vil", spør han, "har du problemer med å utføre jobben"?
"På en måte", sier Arve, "jeg vil ikke værra med på detta lenger. Det så så jævelig ut i den hagan at jeg holdt på å begynne å grine. Detta kan'ke værra naturvern, tenkte jeg. Jeg syntes faktisk synd på gubben. Jeg sa han fikk sende regninga til Naturskadefondet".
"Du gjorde hva, sa du", spør "Duskmyrull", "tenk om han gjør det, og de spør hvor han har fått den ville ideen fra. "Mannen som var ute og sprøyta for dere sa det", sier han. "Hvilken mann", spør de. Og dermed har hjulet begynt å rulle. Forstår du hva din dumhet har forårsaket? Det er i alle fall på høy tid å avslutte det hele. Hell ut all soppen som er igjen og brenn kannene. Resten av utstyret kan du stable inn i bilen. Kjør den til parkeringsplassen på IKEA hvor du fant den, og legge nøkkelen på hjulet. Jeg skal selv komme ut i morgen og gjøre opp med deg".
Samtalen ble deretter brutt uten så mye som en takk eller et avskjedsord.
"Det gikk lettere enn jeg hadde venta", tenker Arve og slår sammen telefonen.
Han tar den siste slurken av kaffekoppen før han skal gå ut for å fylle bilen.
"Faen, jeg har jo drekki kaffedokter", sier han da han får smaken i munnen.
Det hadde han glemt under samtalen.
"Jeg risikerer faen ikke lappen for den "Gulldusken", bilen får stå til i mårra"!
Han understreker det siste ved å smelle koppen hardt i bordet da han setter den fra seg.
"Det skal bli godt å sove om natta igjen", sier han til katta før han trekker dyna over hodet. Katta bare ser uforstående på ham og hopper opp i vindusposten hvor den blir sittende og se ut i det spennende mørket.
Men søvnen vil ikke komme, det er for mye som kverner rundt oppi hodet hans. Først tenker han på alle de raserte hagene, og husene, og folk som kanskje har brukt mange år for å få tomta fin. Tenk om noen av dem fikk vite at det var han som hadde spredd soppen rundt omkring. Han ville blitt lynsjet, det var han sikker på. Det ville nytte lite å skylde på sjefen, han visste jo ikke engang hvem han var, bare noen idiotiske blomsternavn. Og organisasjonen han jobbet for, "Brun Framtid", hadde han aldri hørt om når han tenkte nærmere etter. Han bestemmer seg for å stå opp og fjerne mest mulig av det som kan avsløre ham om det verste skulle skje. Det første han gjør er å tømme all den resterende soppen i do og skylle den ut til den havner i kummen nedenfor huset. Kummen kom forresten til å gjære så kraftig de neste dagene at det tunge lokket løftet på seg for å slippe ut gassen med jevne mellomrom. Alle de tomme plastkannene havner deretter på haugen med døde Tuja'er. Samme vei går arbeidsklærne han hadde brukt. Alt sprøyteutstyret blir vasket og lagt i bilen etter at den også er vasket omhyggelig.
"Ikke faen om han får igjen bilen før jeg har fått penga mine", tenker han.
Han hadde jo ingen garanti for at lønna skulle dukke opp, han visste ikke engang hva sjefen het. Bilen blir kjørt inn på låven på nabogården som ligger brakk, og han låser med en hengelås han har tatt med seg.
Da han er hjemme igjen henter han fire Jerrykanner fra låven. Kannene inneholder en blanding av bensin og diesel som han hadde fått av en kompis som jobber på bensinstasjon. Det skjedde nesten daglig at folk fylte fra feil pumpe, og at tanken måtte tømmes. En av de få kjøretøy som kunne bruke denne blandingen var den gamle traktoren til Arve. Han kunne hente så mye han ville, for bensinstasjonen måtte ellers betale for å bli kvitt det. Han dynker haugen godt, for nå må han bli kvitt disse hersens buskene. For å være helt sikker tømmer han på to kanner til. Han skal akkurat til å tenne på da tanken slår ham at det midt på natta, og at noen kanskje ser flammene og tror det er brann. Det skulle tatt seg ut å få hele tunet fult av brann- og politifolk. Han bestemmer seg for å vente til det er blitt lyst. Før han går inn, åpner han låvedørene på vid vegg for å lufte ut den ekle soppstanken.
Da "Duskmyrull", eller Per Haug, som var hans døpenavn, hadde lagt på røret ble han sittende å tenke. Han var forbannet på seg selv som ikke hadde undersøkt soppens "spisevaner" nøyere. Alle millionene han hadde gått glipp av gjorde ham rasende. Mindre sint ble han ikke da han tenkte på den idioten som kanskje hadde avslørt hele operasjonen. Og nå satt han hjemme og ventet på betaling attpå til.
"Jeg skal gi deg betaling jeg, tenker jeg", sa han til seg selv og dro ut skrivebordsskuffen. En pistol og en eske patroner blir tatt fram. Han sjekker at magasinet er fullt. Deretter blir pistolen og en håndfull patroner puttet i jakkelommen. Han ser på klokka og bestemmer seg for å gi Arve noen timer til å rydde opp og fjerne bilen før han får "betalingen" sin. Ventetiden benytter han til å lete etter billige materialer, stauder og sommerblomster på Internett. Men prisene er allerede skyhøye, og humøret hans er ikke akkurat på topp da han kjører utover mot Asker.
Han svinger inn grusveien som Arve bor i, og kjører sakte forbi gården. Låvedørene står åpne og varebilen er ikke å se.
"Han har i alle fall greid den delen av jobben", sier han til seg selv, "men kannene og buskene har han ikke fått brent".
Det er lys i huset, men han ser ikke tegn til liv. Det kan jo være at han ikke har kommet tilbake etter å ha satt fra seg varebilen, eller at han ligger og sover med lyset på. Det er i alle fall best å være forsiktig så han ikke blir observert av noen tilfeldig forbipasserende. Noen hundre meter lenger framme går det inn en skogsbilvei som ikke ser ut til å ha blitt brukt på mange år. Veien er overgrodd med gress og små busker. Buskene bøyer seg lett da han kjører på dem og spretter opp igjen bak bilen. Han kjører til han kommer til en vegg av brennenesle som er høyere enn bilen.
"Perfekt", tenker han, "her vil den ikke bli observert".
Etter å ha tatt på seg gummistøvler og byttet ut jakka med regnfrakk, begir han seg gjennom skogen mot huset. Da han kommer ut fra trærne er huset bare femti meter unna. Det er nå blitt helt lyst, men alt ser fremdeles stille og rolig ut på gården. Han bestemmer seg for å gå bort og se inn av vinduene. Først går han et stykke til høyre, slik at han får den store haugen med døde planter, rivningsmaterialer, husholdningsavfall og tomme plastkanner mellom seg og huset.
"Fy faen som det stinker her", tenker han da han er i skjul bak haugen, "greier ikke den idioten å få bensin til å brenne engang".
Han runder søppelberget, og har akkurat begynt på den siste, åpne strekningen da han ser døra åpne seg. Heldigvis slår den opp mot ham, slik at han får tid til hoppe tilbake og komme seg rundt på baksiden igjen. Her finner han en åpning mellom noen rivingsmaterialer hvor han klemmer seg inn. Blandingen av sopp, diesel og bensin lukter forferdelig så han har bestemt seg for å gå rundt og få det unnagjort, da han plutselig hører Arves stemme.
"Jeg tror det er best du blir her så lenge, jeg", sier han."
Da er det altså flere her", tenker Per, "best å være litt forsiktig".
Han hører Arve nærme seg.
"Kan han ha sett meg", funderer han, "kanskje han har fått seg samboer og ikke vil at hun skal vite hva han har drevet med"?
Skrittene stanser på den andre siden av haugen. Han hører en slags rasling, og så en skrapende lyd som får ham til å tenke på faren som røkte pipe, og alltid tente den med fyrstikker.
"Nei", skriker han i det verden eksploderer.
Mens han venter på at det skal lysne, fordriver Arve tiden med å røyke, drikke kaffedoktor og tenke. Han var blitt skikkelig skremt da han så resultatet av soppens herjinger.
"Jeg håper alle har forsikring", tenker han.
Egentlig burde jeg ha anmeldt han derre "Gulldusken", det er jo han og organisasjonen hans som er skyld i det hele. Men da blir jo jeg tatt også, og de har sikkert ikke penger til å gjøre opp for seg heller. De skal i alle fall ikke slippe unna uten å betale meg hvis de vil ha varebilen tilbake. Den er i alle fall verd fem ganger mer enn det jeg skal ha. Han var blitt veldig glad i den bilen. Den var noe helt annet enn den gamle Pick-Up'en, og han håpet nesten at sjefen ikke ville komme. Med en slik bil kunne han kanskje få seg en jobb, kjøre aviser, eller pakker, eller et eller annet. Han blir sittende og drømme. Så kommer han på utstyret som ligger i bilen. Hvorfor ikke starte et lite sprøytefirma? Han kunne kjøre rundt og sprøyte hagene til folk mot lus og annet utøy. Gjøre godt igjen noe av all ødeleggelsen han hadde forvoldt. Men sprøytemidler er dyre, så han burde hatt litt startkapital også. Dessuten var huset tomt for mat, så han fikk satse på sjefen dukka opp med penga. Kanskje han skulle spørre om han kunne få sprøyteutstyret hvis de ikke hadde bruk for det mer. Han kunne jo bruke den gamle bilen til han fikk tjent seg nok til en ny. Han drømmer videre, og plutselig kommer han på at bestemoren hans hadde kokt et lusemiddel av brennenesle som hun sa var helt ufarlig for alt unntatt utøy. I morgen skulle han gå gjennom de gamle papirene hennes og se om han fant oppskriften. Brennenesle hadde han jo nok av nede på den gamle dynga. Han skulle dra ned der en dag og hente et lass. Hvis han brukte ryddesaga på buskene kunne han kanskje greie å kjøre helt ned.
Det er nå helt lyst ute og på tide å fyre opp bålet. Han åpner døra og går ut på trammen hvor han strekker seg og gjesper.
"Jeg tror det er best du blir her så lenge, jeg", sier han til katta som gjerne vil være med, før han lukker døra bak seg.
