Elgskrekk 2
Av Ola Bakke
Rukkedalen
Det er første helg i desember og Rolf Pettersen er på vei hjem fra julebord. Han er god og full, men ikke verre enn at han vet han ikke burde kjøre bil. For å unngå eventuelle politipatruljer på riksveien tar han "gamleveien" på andre sida av fjorden, den som på folkemunne blir kalt "promilleveien". Til å begynne med er det ikke mye han kan se gjennom det lille hullet han har skrapet i isen på frontruta. Men etter noen kilometer er ruta klar og han kan lene seg tilbake og konsentrere seg om kjøringa. Det har kommet en del snø i løpet av kvelden og natta. Veien er ikke blitt brøyta ennå. Snøen fikk den til å gå i ett med omgivelsene, og hadde det ikke vært for brøytestikkene med refleks på, ville han nok ha kjørt i grøfta ganske kjapt. Under snødekket på veien er det blank holke. Vinden kommer i voldsomme kast og er full av snø som reduserer sikten til noen meter.
Han er midt inne i et "hav" av virvlende snø da han plutselig skimter en mørk skygge foran seg på veien. Til tross for at farten ikke er mer enn litt over førti kilometer i timen, mister han fullstendig kontroll over bilen så fort han trykker på bremsen. Den glir sidelengs over veien og borer seg inn i brøytekanten med fronten først. Uten sikkerhetssele blir Rolf kastet forover. Skinnlua demper pannas slag mot vinduet, men ingenting demper slaget som rattet gir ham i maven. Restene av det han har fått i seg på julebordet blir spydd ut over frontruta og hele dashbordet. Da bilen til slutt stanser dumper han tilbake i setet. Her blir han sittende fortumlet mens oppkastet som sklir nedover dashbordet lager amøbeaktige skygger i biltaket og ansiktet hans. Frontlyktene er enten knust eller dekket med snø, i alle fall er det helt mørkt utenfor. Motoren har stanset, og han kan høre vinden som bombarderer bilen med tusenvis av små snøkrystaller. I speilet synes han at han skimter lys gjennom snøen på bakvinduet og tørker seg om munnen med håndbaken. Døra på førersiden er ikke til å rikke. Da han snur seg for å prøve døra på den andre siden setter han i et hyl, og en våt flekk sprer seg i setet under ham.
Med hodet presset mot sidevinduet står en kjempediger, selvlysende elg! Han åler seg ned mellom setet og rattet mens han holder armene beskyttende over hodet. Etter noen minutter titter han forsiktig fram, og ser rett inn i to blodskutte røde øyne. Han prøver å gjøre seg ennå mindre, og presser hodet opp mellom ledninger og releer bak dashbordet da elgen snøfter og begynner å banke det store, lysende geviret mot frontruta.
Det lille som er igjen av strøm på batteriet gjør at baklysene så vidt er synlige for sjåføren på brøytebilen som kommer i grålysninga. Bilen er nedsnødd og ser ut til å ha stått der en stund. Men han ser ingen fotspor i snøen, kun spor etter en elg, så det er vel best å sjekke om det er folk i bilen. Da han banker forsiktig på døra er det ingen reaksjon. Han frykter det verste da han åpner den forsiktig og kjenner lukta av oppkast. Halvveis åpen gir døra fra seg en knirkelyd, og fram fra under rattet spretter en snerrende skikkelse som slår vilt rundt seg. Brøytebilsjåføren smeller igjen døra og skynder seg tilbake til sin egen bil. Alle dørlåser trykkes ned før han ringer politiet.
Ambulansemannskapet blir til slutt nødt til å sprøyte en bedøvende gass inn i bilen for å få ut den rebellske, blodige mannen som prøver å true hodet opp bak dashbordet mens han slår, sparker, og skriker et eller annet om selvlysende elger.
