Slankekuren
Ola Anton Bakke
Rukkedalen
Resultatet var over all forventning. Den siste rapporten fra banken hadde akkurat kommet.
Nå gikk det mot sommer, og alle skulle slanke seg. Vidundermiddelet "Taenia" var på alles lepper om dagen. Det var flere måneder siden han hadde brukt penger på markedsføring. Både aviser, helsemagasiner, og selvfølgelig hele den kulørte ukepresse, hadde vært fulle av lovord om produktet. Bedre reklame kunne han ikke ha fått for penger.
Det største problemet nå var faktisk å tilfredsstille markedet. At "Taenia" skulle bli den suksessen det hadde blitt, hadde han aldri regnet med.
Produksjonen lå nå langt lavere enn etterspørselen. Bunken med bestillinger hadde for lengst vokst seg ut av boksen på skrivebordet. Langs den ene veggen sto pappesker fulle av ordrer som ennå ikke hadde blitt effektuert.
Han bestemmer seg for å mase på produksjonssjefen i dag også.
"Vortevatn Fjellstue, du snakker med Olav", svarer en sliten mannsstemme etter at telefonen har ringt i flere minutter.
"Kåre her", sier han kjapt. "Hva faen er det dere driver med der oppe", fortsetter han mens Olav mumler "god dag" i andre enden. "Driver du og knuller på de kvinnelige produsentene, eller har du begynt å dope deg sammen med de mannlige? Du svarer jo aldri når jeg ringer". "Hvis du har det så travelt så får du begynne å holde meg med mobiltelefoner", kommer det grettent fra Olav. "Jeg kjøper ikke flere. De blir stjælt like fort som jeg kjøper dem. Akkurat som alt mulig annet som det er mulig å få noen kroner for. Her forrige dagen var det en som hadde røska løs en dass som han prøvde å få med seg. Det var den jeg dreiv og satte på plass nå. Idioten hadde bare brukket vannrøret. Gud veit hvordan gulvet og veggene ser ut under overflaten etter alt vannet".
"Det skal ikke du bry deg om, jobben din er produksjon".
"Og det er ingen lett jobb skal jeg si deg", svarer Olav irritert. "Halvparten av produsentene stikker av før de i det hele tatt har begynt å produsere. Resten er så sløve, eller sjuke av abstinenser, at de glemmer å si i fra når de skal på do".
"Jeg skjønner meg faen ikke på ungdommen i dag. Skulle tro dette måtte være en kremjobb. Det er riktignok ikke så godt betalt, men de har jo gratis kost og losji. Skulle tro dette var bedre enn å ligge på aviser i et portrom, eller grave seg ned i en søppelcontainer. Penger har de jo ikke noe bruk for der oppe heller, det er jo ikke noe å bruke dem på".
"Det er akkurat det som er problemet. Disse folka er avhengige av alkohol eller dop. Det holder ikke med en varm seng, frisk luft og god mat. De må ha noe å dope seg på".
"Så får du skaffe det da", sier Kåre. "Vi kan ikke la hele produksjonen stanse nå som vi er så godt i gang. Jeg har ordrer for over en million kroner liggende på vent her. Og det spørs hvor lang tid det tar før noe finner ut hva vi driver med".
"Et sted går grensen", svarer Olav. "Jeg synes det vi driver med er ganske tvilsomt allerede. Hadde det ikke vært for at jeg så hvor godt mange av dem hadde av å komme seg bort fra gata en stund, så hadde jeg slutta. Men jeg synes synd på alle dem som har stukket av etter å ha blitt smitta".
"Nå må du huske på at det ikke er veldedighet vi driver. Dette er business, big business. Vi kan ikke drive og fore opp folk som stikker av uten å gjøre ferdig jobben sin. Og hva med deg og de andre som jobber der oppe, kunne ikke dere delta i produksjonen også? Dere har vel ikke så mye å gjøre".
"Du får sende opp noen flere da, så får vi se. Men kan du ikke finne noen som bare er alkiser? Jeg kan alltids kjøpe inn noen kasser øl og litt hjembrent. Men det er mye krangling og problemer med dem. Det er lettere med junkies som for det meste ligger i senga".
"Jeg skal se hva jeg finner. De fleste kvier seg for å reise fra byen. Hvor mange har du plass til"?
"Jeg kan ta imot tjue stykker. Men sørg for at de er litt mindre "fjerne" enn de forrige du sendte. Fire av dem ble jo kasta av toget underveis og tre hadde sovna. De ble med til toget stoppa i Bergen, og siden har ingen sett dem. Kan du sende noen flere gelatinkapsler også forresten, vi begynner å gå tomme"?
"Går det ikke an å putte litt mindre i hver kapsel siden produksjonen er så lav? Du kan jo bare fylle opp med noe annet. Det er ingen som får undersøkt hva som er inni".
"Dette har jeg prøvd å forklare deg før", svarer Olav utålmodig. "Det meste av innholdet i kapselen er såkalte hjelpestoffer som er der for å beskytte eggene. Vi bruker ikke flere egg i hver kapsel enn det vi er helt sikre på skal til for å lage minst et nytt individ. Hvis vi bruker færre kan vi risikere at kuren ikke virker. Hvorfor ikke ri på den positive bølgen og heller doble prisen til vi får opp produksjonen igjen".
"Jeg skal tenke på det. Men det er noe annet jeg har tenkt mye på, jeg synes du skulle sende inn en søknad om bruksendring til asylmottak. Da kunne vi slå to fluer i en smekk. De folka blir jo sittende på rommet sitt i årevis. Du hadde fått godt betalt for å ha dem der til og med. Vi kunne lagd en slags oppsamlingskum i kloakken. Mange av dem er sikkert smittet allerede. Det er en annen ting jeg har tenkt på også. Jeg fikk nylig et brev fra borettslaget jeg bor i hvor det sto at det heretter var forbudt å ha katt fordi de gjorde fra seg i ungenes sandkasser. Når ungene lekte der fikk de bendelorm. Kan du ikke sende disse elendige produsentene ut for å lete etter kattemøkk i sandkassene i nabolaget"?
"Vi er midt oppe på snaufjellet, Kåre. Her er det ikke en sandkasse på flere mil. Men nå må jeg legge på, for nå står det en fyr og spyr i det store akvariet nedi gangen. Ha det".
Det kommer ikke til å bli noe lettere å finne nye produsenter nå som det blir varmere i været, tenker Kåre. Nå har uteliggerne det forholdsvis bra under åpen himmel. Og det virker som om de gir faen i gratis kost og losji. I alle fall hvis det betinger at de må bevege seg ut av Oslo sentrum. Ikke noe rart at disse folka er uten jobb og bopel når de en gang ikke gidder å drite for å skaffe seg mat og en varm seng.
Han hadde vært i kontakt med de fleste institusjoner som tok seg av rusavhengige og hjemløse. Men de spurte alle etter planer for behandlingsopplegg, undervisningstilbud og fritidsaktiviteter. De ville se driftsløyver og godkjenning fra næringsmiddeltilsynet. Dessuten krevde de at han ansatte sykepleiere og kostholdseksperter.
Det hjalp ikke at han påpekte det faktum at dette var mennesker som vanligvis surret seg inn i gamle aviser og sov i portrom, parker, eller under byens trafikkmaskiner. Verken Kirkens Bymisjon, Blå Kors, Frelsesarmeen, eller noen av sosialkontorene han hadde vært i kontakt med, ønsket å benytte seg av hans tilbud.
"Jeg er da faen ingen veldedighetsnisse", mumler han for seg selv. "Her tilbyr jeg folk som bor i rennesteinen tak over hodet. Og hva skjer? Plutselig skal dem ha det som grever".
Telefonen som spiller "Broen over Kwai" bryter tankerekken hans, og han svarer automatisk. Før han rekker å si ferdig navnet sitt blir han avbrutt.
"Har du aldri den mobilen din slått på, eller? Har du ikke sett alle de ubesvarte samtalene og beskjedene fra meg? Jeg skal være med i "Skal vi danse" til høsten, og må gå ned tjue kilo. Alle jeg kjenner skryter så fælt av den kuren din, kan du ikke sende meg noen piller? Jeg gir deg tusen kroner stykket"?
"Dette har jeg prøvd å forklare deg før, Anne. Det er ikke slik det foregår. Dessuten er vi helt tomme, ellers hadde jeg selvfølgelig ringt deg. Jeg lover å kontakte deg så fort jeg får ny forsyning. Du står øverst på lista. Men nå må jeg jobbe. Ha det". Han avbryter samtalen før hun får tid til å svare. Nå husker han å slå av telefonen før han putter den i lomma.
"Det er for jævlig å ha sånn etterspørsel og ikke kunne levere", tenker han høyt.
Før han kunne sette i gang en ny runde med utdelingsseanser måtte han ha et anselig lager. Det var nemlig ikke billig å arrangere disse møtene eller, "Happeningene", som noen kalte dem.
Han hadde hatt store problemer med å finne en måte å gi kundene tablettene på uten at de kom i gale hender, dvs. Statens Legemiddelkontroll eller konkurrenter. I ukeblader og på TV hadde han sett hvordan interessen for det overnaturlige var stigende om dagen. I samsvar med tiden, arrangerte han derfor utdelingen av tablettene som en slags "New-Age"- nattverd. Disse foregikk som regel i leide selskaps- eller møtelokaler.
Etter størrelsen på salen og byen, hadde han fra en til tre seanser pr. kveld. Han hadde en tilhenger full av utstyr. Et par timer før kveldens første show var han på plass og rigget opp lys og lyd. Begge deler hadde han fått fra et diskotek som skulle bygges om. Fra et bingolokale, som gikk konkurs da røykeloven kom, hadde han kjøpt en trommel i pleksiglass som han roterte under seansen. Inne i trommelen skled de røde og hvite gelatinkapslene nedover i en evig bølge.
Men før de kom så langt måtte kundene vise kvittering for at de hadde satt inn rett beløp på kontoen hans. Deretter ble de skrevet inn i "gjesteboken". Når salen var full ble dørene lukket og belysningen dempet sakte ned til fullstendig mørke.
Lyden av en bekk som risler gjennom rommet blir høyere og høyere. Plutselig kommer bekken til syne på den ene veggen. Rislingen går over til fossedur, som snart fyller rommet. Bildet følger bekkens leie nedover en bratt fjellside før den går over i fritt fall. Bakgrunnen flimrer forbi mens kameraet følger vannet nedover. I den krystallklare kulpen i bunnen av fossen står en bikinikledd skjønnhet og dusjer. "Dette kunne vært deg", hvisker en stemme over høyttaleranlegget. Bildet fades sakte ut og lyden går over til bølgeskvulp. Blått hav med solreflekser kommer til syne på en annen vegg. Kameraet følger bølgene mot stranden og videre oppover sanden. Bølgeskvulpene overdøves etter hvert av leende pikestemmer, og veggen fylles av lettkledde ungjenter med perfekte kropper som spiller sandvolleyball. "Kunne du tenkt deg å være en av dem", spør den inntrengende stemmen.
"Ja", svarer hele forsamlingen i kor.
Slik fortsetter det en halv times tid. Den ene naturscenen etter den andre fyller veggene. Alle bildene viser mer eller mindre påkledde, perfekte kropper, og stemmen minner deg hele tiden om hva du går glipp av. Så blir både lyd og bilde svakere til salen ligger i mørket på ny.
Eggende diskorytmer vokser ut av mørket som plutselig blir gjennomboret av en spotlight. Lyspunktet som danser rundt på tak og vegger får snart følge av flere, og fargene skifter hele tiden. Punktene begynner å vokse, skifte fasong, og dele seg. Til slutt ser det ut som om både tak og vegger er dekket av store, mangefargede amøber som sklir utover og formerer seg ved deling. Et lysshow som hadde vært Jefferson Airplane, Jimi Hendricks eller et annet syre-band fra syttitallet verdig.
Musikken dempes og en kraftig spot rettes mot scenen.
"Nå skal dere få sjansen til å bli en av dem", jubler stemmen over høyttaleranlegget, og spoten treffer Kåre som står med en mikrofon i hånden. Han er sminket og nyfrisert. På seg har han en sølvfarget dress som glitrer når han går fram til talerstolen, eller prekestolen som han selv kaller den. "Prekestolen" er dekket med et glinsende teppe som forstiller en regnbue. Inne i regnbuen står det "Taenia" med store sølvbokstaver.
""Taenia" skal hjelpe dere tilbake til livet, til sunnheten, til leken, til kjærligheten, til gleden og mye, mye mer". Ikke bare høres han ut som en vekkelsespredikant. Da han legger fra seg den store gjesteboka med beslag på "prekestolen" minner han ikke så helt lite om de glatte, amerikanske predikantene som ber om penger på forskjellige kristne TV-kanaler.
En liten regnbue i glorete farger, og selvfølgelig "Taenia" i sølv, dukker opp nede ved gulvet på veggen bak ham. Den vokser oppover veggen og sprer seg ut over tak og sidevegger før den blir borte. En ny regnbue dukker opp, vokser, og blir borte. Det samme skjer gang på gang i et stadig raskere tempo. Samtidig økes takten og styrken på de eggende rytmene.
Publikum, som er nesten hundre prosent kvinner, kommer nærmest i ekstase da han setter mikrofonen i stativet og begynner å sveive på bingo-trommelen. Spotlighten som rettes mot trommelen får de røde og hvite kapslene til å skinne forlokkende.
Med den andre hånda blar han i gjesteboka til han finner dagens liste. Han tar seg god tid for å øke forventningene.
Så ber han publikum om å dempe seg, før han forklarer hva som nå skal skje. Alle vil bli ropt opp i grupper på fem, etter den rekkefølgen de står i boka. De må komme opp på scenen hvor de vil få hver sin pille og et glass vann til å svelge den med.
"Og ikke vær flaue for hvordan dere ser ut nå", legger han til. "Se på deres nåværende kropp som et slags stadium. Som en puppe som skal forvandles til en vakker sommerfugl! Til sommeren er det dere som dykker i Dødehavet, sykler blant vulkanene på Kanariøyene, går fottur i Jotunheimen, eller padler kano i Vøringsfossen. Bare vent og se"!
Han roper opp de fem første "puppene", og fem kropper med samlet vekt på bortimot sju hundre kilo entrer scenen. Tilskuerne jubler og klapper for hver pille som blir svelget. Før de fem får gå og sette seg igjen må de si navnet sitt høyt og tydelig, og han krysser dem av i boka. I virkeligheten er dette kun for å kontrollere at de har svelget pillene sine, og ikke forsøker å gjemme dem under tunga.
Regnbuen på veggen bak ham blir et kort øyeblikk erstattet med et bilde av fem lykkelige unge kvinner med perfekte former og minimale bikinier.
"Dette er dere om noen måneder", lover han. "La oss gi dem litt applaus"!
Slik fortsetter det til alle er strøket av listene hans. Så fort de siste slankerne har funnet plassene sine dempes lyset og erstattes med "amøbene" som flyter rundt på tak og vegger igjen. Han forklarer nok en gang at "Taenia" er et gammelt kinesisk slankemiddel som det ikke bare tar lang tid å produsere, men som også trenger litt tid før det begynner å virke. Slik er det jo med de fleste naturprodukter.
"Bare vær tålmodige. Dere vil ikke bli skuffet. Og ikke glem å sende meg en melding på enten telefon eller internett når dere vil avslutte kuren. Da vil jeg bare avrunde kvelden med å ønske dere et lettere og lykkeligere liv"!
Spoten som hele tiden hadde vært rettet mot Kåre slukkes, og musikken øker i styrke og takt. "Amøbene" sklir rundt i takt med musikken og deler seg i et vilt tempo. Plutselig stopper de sine bevegelser, og musikken dempes til den blir borte. Hver av de stillestående "amøbene" begynner så å forandre seg og får menneskelige former. I løpet av et halvt minutt har alle sammen utviklet seg til unge, slanke piker som dekker tak og vegger. Alle vinker og ønsker "velkommen til oss", før bildet fades ut og salen blir helt mørk.
Da lyset kommer tilbake etter et minutts tid er scenen tom og utgangsdørene åpne.
Bak scenen sitter Kåre og rister vann ut av de brukte plastglassene før han stabler dem i tårn. Deretter blir de satt tilbake i esken for gjenbruk. Man er da miljøvennlig!
Slankekuren hans er jo egentlig et rent naturprodukt den også. Dessuten brukte de ingen form for kjemikalier i framstillingsprosessen. Avføringen til produsentene ble bare blandet med lunkent vann og silt før bendelormeggene ble plukket ut. Disse ble holdt i live i en slags næringsrik væske til de hadde nok til en ny runde med utdelingsseanser. Noe som så ut å bli en stund til med dagens produksjon.
Nå var han på jakt etter nye produsenter. For å unngå maset om "Taenia" holdt han seg unna Theaterkafeen, Bagatelle og de andre in-stedene han pleide å oppsøke. I stedet hadde han spist middag og tatt seg noen drinker på Oslo Plaza. Fra baren så han sola gå ned bak åsene i Asker og Bærum. Under ham lå hele Oslo sentrum yrende av liv.
Etter en tur bortom Sentralbanestasjonen, hvor det for en gangs skyld var ganske tomt for menneskevrak, var han nå på vei oppover langs Akerselva.
Det hadde vært den varmeste dagen hittil i år. Skråningene ned mot elva var fulle av mennesker som nøt den plutselige heten. De han så av sovende personer var alt for pene i tøyet til å være husløse. Det var nok bare noen som hadde fått i seg en pils for mye etter jobben.
Inne blant de brune stammene til en busk som ennå ikke har fått blader ligger en person på maven og snorker høylytt.
"Trenger du tak over hodet", spør Kåre og sparker borti bylten med foten.
Snorkingen opphører og erstattes av et gryntende, "hæ"?
"Jeg spurte om du treger et sted å bo", sier Kåre litt høyere.
Den skitne skjorta som en gang hadde vært hvit rører på seg. To oppskrapete armer kommer til syne. Og etter å ha gått ned i knestående et par ganger kommer han seg på bena og snur seg.
"Hva var det du sa", snøvler han og prøver å fokusere blikket på Kåre.
En kontorrotte som har havna på fylla, tenker Kåre da han ser at mannens skjortefront og det løse slipset er dekket med oppkast. Dressbuksa har jord på knærne og jakka har han sikkert mista.
"Det var ingen ting. Jeg bare lurte på om du var i live", svarer han og snur seg for å gå videre.
"Jævla homo", hveser mannen og griper tak i skulderen hans. "Du spurte om jeg ville bli med deg hjem, det var det du gjorde. Jeg hørte deg nok".
"Slipp", sier Kåre. Han bråsnur og dytter mannen tilbake i krattet igjen. Noe han angrer på i det øyeblikket hendene hans treffer den spyvåte skjorta. Han skynder seg videre oppover langs elva med armene godt ut fra kroppen. Så fort han mener seg på trygg avstand går han ned til bredden og skyller av seg klisset.
I mangel av håndkle, og for ikke å skitne til de nypressede buksene, putter han hendene i lommene for å tørke dem der mens han går videre.
"Hvem vinner, a", hører han fra mørket innunder broa foran seg.
"Hva behager", svarer han og forsøker å se hvem som har snakket til ham. Men det eneste han skimter er en haug med bæreposer.
"Driver du ikke og spiller lommetennis, a", sier stemmen, og han hører knising i bakgrunnen.
"Nei, jeg bare tørker hendene", svarer Kåre brydd og trekker dem opp av lommene.
"Så du er ferdig altså". En lang, hengslet skikkelse trer ut av mørket. "Jeg tenkte jeg skulle tilby deg et nummer med Lise eller Trine som sitter på benken bak meg her".
Mannen, som er i midten av førtiårene, kommer nærmere, og fortsetter, "eller kanskje du heller vil more deg litt med Alf? Han er åpen for alt. Bokstavlig talt".
Han ler hysterisk mens han gjentar "åpen for alt" flere ganger.
To jenter kommer trekkende med en fyr som er så dopa at han ikke kan stå på bena. Hengende over jentenes skuldre gliser han fårete opp på Kåre.
Jeg håper aldri jeg blir så nøden at jeg må ty til noe sånt som dette, tenker Kåre, og lar blikket gli over trioen som står foran ham. Alle ser ut til å være like skitne. Jenta på Alfs høyre side er rundt tretti år, usminket, med langt, lyst, fettet hår og panna full av kviser. Jenta på den andre siden er i alle fall ikke over tjue. Den svarte sminken og håret, som ser ut til å være klippet av en blind spasmatiker, står i grell kontrast til det likbleke ansiktet som er fult av piercinger.
Anføreren betrakter Kåre tankefullt.
"Dessverre, jeg er ikke ute etter sex. Jeg er bare på vei hjem fra jobb", svarer Kåre.
Da han vil gå videre blir veien sperret av anføreren som nå gliser bredt.
"Nå vet jeg hvor jeg har sett deg før", utbryter han. "Det var du som lurte meg til å reise på fjellet i høst. Jeg var så dopa at jeg ikke skjønte hva som hadde skjedd før jeg våkna opp uten noen ting på detta gudsforlatte stedet. Hva var det det het? Vortefjell eller noe sånt? Hele kåken var full av sjuke junkies. Og så hadde dem ikke så mye som en flaske pils eller en tablett å by på en gang. Fy faen, det er noe av det verste jeg har vært med på"!
"Jeg tror du tar feil. Det er jo fort gjort når man har fått i seg litt for mye". Kåre blunker jovialt. "Dessuten er ikke jeg i reiselivsbransjen, jeg driver med helsekost".
Helsekost og sånne greier er jo "in" hos disse menneskene, tenker han og trekker fram et visittkort fra innerlomma.
Mannen studerer kortet, men strekker ut armen da Kåre forsøker å gå rundt ham.
"Vent litt", sier han og trekker opp en mobiltelefon fra lomma. Mens han trykker på tastene forklarer han at denne telefonen er stjålet.
"Jeg rappa'n fra han kisen som dreiv det jævla hotellet. Jeg har skifta kort, men jeg har ikke fått sletta telefonregisteret fordi jeg ikke har koden. Her har vi det, ja, Kåre Hansen. Jeg synes det var noe kjent. Telefonnummeret stemmer også".
Kåre blir blek og prøver og vri seg løs.
"Jeg tror du skylder meg litt penger etter den turen. Uten dop var det et helvete å komme seg tilbake til sivilisasjonen. Først så gikk jeg i mange timer før jeg så et eneste hus. Og i nesten alle hus var det bikkjer som bjeffa så fort jeg nærma meg. Til slutt fant jeg en sykkel bak et buss-skur. Men det hjalp ikke så mye med den kondisen jeg hadde. Utpå natta kom jeg til et gamlehjem hvor jeg brøyt opp kjellerdøra. Jeg fant noen medisiner på et kontor, og i garderoben fant jeg både penger og bilnøkler. Bilen fikk jeg bytta mot ti gram amfetamin og noen tabletter hos en kompis utafor Hønefoss. Men du skylder meg for sjokket jeg fikk da jeg våkna midt på fjellet uten å skjønne noen ting. Det var jo rene skjære kidnappinga! Hvor mye har du på deg"?
"Jeg går aldri med kontanter på meg, jeg bruker bare kort", stammer Kåre. "Du kan få klokka mi, den koster over tjue tusen ny".
"Er jeg heldig får jeg bytta'n i en "kvarting" eller solgt'n for to hundre kroner", er det hånlige svaret han får. "Men jeg har ikke klokke, så kom me'n".
"Jeg kan ta en tur bort i nærmeste minibank", prøver Kåre seg mens han fomler motvillig med klokkeremma. "Jeg kan ta ut ti tusen i kontanter. Det er maksimum på en uke".
"Og i mellomtiden skal vi sitte her og vente", spør mannen sarkastisk. "Tror du vi er totalt idioter fordi vi ikke er helt nyktre, eller? Jeg tror vi går sammen bort til banken".
Han griper Kåre i armen og trekker ham med seg bortover gangstien.
"Hei, vent litt a", snøvler en av jentene bak dem.
"Bare bli her. Jeg er snart tilbake", roper mannen over skulderen.
"Jeg vet ikke hva dere driver med på denne fjellstua, men lovlig er det neppe", sier han da de nærmer seg banken. "Sannsynligvis driver dere og lurer NAV for noen kroner. Rehabilitering eller noe sånt. Så hvis du prøver å påkalle noens oppmerksomhet kommer jeg til å fortelle det jeg så der oppe. Og stikker du av, så har jeg jo adressen din". Han vifter med visittkortet Kåre hadde gitt ham tidligere. "Jeg holder meg utenfor kameraenes rekkevidde, men ikke prøv på noe fanteri".
"For en suppe jeg har rota meg oppi nå", tenker Kåre da han står foran minibanken. "Og for en idiot jeg var som ga ham adressen min. Jeg får bare gi ham pengene og håpe at jeg slipper å se ham noe mer".
Han trykker inn koden. Saldoen viser et sekssifret beløp.
"Ikke nok med at produksjonen går dårlig", sier han til seg selv mens han putter kortet i innerlomma og tar sedlene ut av automaten, "jeg blir rana i tillegg".
Med bøyd hode trasker han mot den uvaskede skikkelsen som venter på ham med et bredt glis.
"Det var gutten sin, det", sier mannen før han legger armen rundt Kåres skuldre og trekker ham inntil seg. Svettelukta gjør Kåre kvalm. Han prøver å trekke seg unna, men blir holdt fast av en muskuløs venstrearm. Mannens høyre hånd, som akkurat har plassert Kåres penger i bukselomma, blir strukket fram.
"Leif", sier han, "hyggelig å bli kjent med deg".
Kåre ser tvilsomt på den utstrakte, møkkete hånda en stund før han griper den og mumler, "skulle ønske jeg kunne si det samme. Men nå må jeg videre, jeg har et viktig møte i kveld".
På ny prøver han å vri seg løs, men Leif holder ham i et jerngrep.
"Vi kan vel ikke la vårt vennskap ende så kjapt", svarer han og trekker Kåre mot seg til de står panne mot panne. Han ser Kåre, dypt inn i øynene. "I kveld skal vi ha en skikkelig fest", sier han med den verste ånden Kåre har kjent, samt en skikkelig spyttdusj. Panna til Kåre er våt av mannens svette.
Nesten som i trance lar han seg føre bortover fortauet. Nå er pengene glemt, det eneste han har i tankene er en lang, varm dusj. Leif stopper en drosje og trekker Kåre med seg inn i baksettet.
"Vi skal først bortom parken og plukke opp noen venner, deretter går turen til Majorstua", sier Leif til sjåføren. Han forklarer deretter veien fram til broa hvor den dopa trioen venter.
"Vent her mens vi henter dem", sier han til sjåføren og drar Kåre ut av bilen.
"Den går jeg ikke på", svarer sjåføren, "den har jeg hørt tusenvis av ganger før".
"Her, ta klokka mi i pant". Leif rekker fram klokka han akkurat hadde stjålet fra Kåre.
Sjåføren kikker tvilsomt på den en stund før et smil brer seg over ansiktet. "OK".
"Jeg har notert meg nummeret på drosja di, så ikke finn på noe dumt", sier Leif over skulderen og trekker Kåre etter seg nedover plenen mot elva.
"Jøss, kommer du tilbake altså". En sløva kvinnestemme preget av hovne polypper når dem fra mørket under brua. "Hadde ikke venta å se noe mer til deg nå som du har penger".
"Venner i dårlige tider er venner i gode tider", svarer Leif glatt. "Nå har Kåre, som vår nye venn her heter, invitert oss hjem til seg på fest. Drosja står og venter oppå broa".
Kåres øyne har så vidt begynt å vende seg til mørket. Han ser minst to dusin bæreposer gruppere seg, for så å komme ut av mørket mot han. Akkurat i det han skal til å sette i et skrik når lyset "de angripende posene" og det går opp for ham at det bare er Leifs venner som kommer sjanglende med sine eiendeler. Det vil si bare jentene, Alf har nok med å ta vare på seg selv.
"La den dritten stå", kommanderer Leif. "Og få opp farta"!
"Men..", prøver en av jentene å si, men blir avbrutt før hun kommer lenger.
"Skal dere være med eller ikke"?
Det aller nødvendigste blir plukket ut før de setter fra seg posene og hjelper Alf opp bakken.
Drosjesjåføren ser surt på gjengen som kommer ravende mot bilen. Den nye klokka satt allerede på armen hans.
"Dessverre, jeg kan bare ta fire passasjerer", roper han ut av vinduet.
"Ikke hvis du får klokka i tillegg til det turen koster", svarer Leif.
"Da stiller det seg annerledes".
Sjåføren går til og med ut og åpner døra for dem.
"Jeg som er størst får sette meg foran", sier Leif. "Dere får ta godt vare på Kåre under turen. Og sett dere på hver side av ham så han ikke når døra."
"I den formen han er, vet man aldri hva han kan finne på", sier han henvendt til sjåføren.
"Jeg slår på barnesikringen, jeg". Sjåføren trykker på en knapp på rattstammen. "Og så var det til Majorstua", spør han.
"Ja, nærmere bestemt Carl I. Hagens vei sju". Leif kikker en gang til på visittkortet. "Det står i alle fall det her".
"Det stemmer det", svarer sjåføren, "det er den nye blokka i enden på Frognerparken. Men er dere sikker på at det er der dere er bedt på fest? Der bor det bare millionærer".
"Jo da, det er der", kommer det matt fra Kåre i baksetet. "Når vi kommer fram så bare kjør ned i kjelleren. Vi kan ta heisen opp". Håper jeg ikke møter noen naboer, tenker han og grøsser.
Tankene hans blir avbrutt av et vått kyss på kinnet. Han snur seg og ser rett inn i Alf halvlukkede øyne.
"Du kan godt få suge meg hvis du vil".
Du skulle bare visst hvor kvalm jeg blir bare av å sitte ved siden av deg, tenker Kåre. Han må svelge et par ganger før han svarer, "Nei, ellers takk"! Bare tanken på å komme i berøring med innholdet i mannens stinkende truse gir ham gåsehud. Han er sikkert HIV-smittet også!
En hånd klemmer om det venstre låret hans. Røde, sprukne fingre med sorte halvmåner ytterst krabber oppover mot skrittet.
"Kan du være så snill å fjerne den hånden", spør han pent, "du ødelegger pressen i buksene mine".
"Hørte dere den eller. "Ikke ødelegg pressen i buksene", sa'n", skriker den lyshårede jenta til de andre, som knekker sammen av latter. Hånda hennes klemmer til i skrittet hans så han ser stjerner og spretter opp med et vræl. Hodet smeller i taket før han ramler ned i setet igjen.
"Prøv å holde han villbassen i ro bak der", roper sjåføren, "vi er snart framme"!
"Han har så lyst på meg at han ikke kan vente", fniser eieren av de skitne klørne, som Kåre nå hadde forstått het Lise.
"Jeg synes han fortjener en som er litt yngre og ikke så velbrukt som deg", svarer hun som da måtte være Trine. Et hvitt ansikt fullt av blinkende metall dukker opp foran ham. Hun åpner munnen og lar gardinringen hun har gjennom tunga gli over de skjeve tennene.
Kåre lukker øynene, men lyden av metall mot tenner får ham til å brekke seg.
"Hvis han spyr i bilen blir det totusen ekstra. Da må bilen vaskes, og luftes i timevis. Vi er framme om to minutter".
"Jeg skal passe på ham, jeg", sier Lise. Hun legger armen over skuldrene hans og trekker ham inntil seg. Odøren fra armhulen hennes legger seg som en tåke rundt den sammenkrøpne skikkelsen. Jeg får se om jeg greier å holde pusten i to minutter da, tenker Kåre og prøver å stenge alle sanser. Det banker i pungen. Fy faen så vondt. Hvis hun rører meg en gang til, så slår jeg.
Tre ganger måtte han trekke i seg den motbydelige lufta i baksetet før de sto foran garasjeporten.
Leif snur seg og ser på Kåre som sitter inneklemt i Lises armkrok. "Hvordan kommer vi inn"?
Kåre kjemper seg ut av det stinkende favntaket og graver lommeboka ut av innerlomma på jakka. Han finner et plastkort som han gir til Leif. "Bare stikk dette inn i boksen ved siden av døra. Du trenger ikke noen kode".
Døra glir opp og han forklarer veien til heisen. Ingen av bilene de passerer har utsalgspris på under en million.
"Hvilken bil er din", spør Lise. "Jeg kunne tenkt meg en biltur på landet i morgen jeg".
"Bilen min står igjen utafor jobben, hvis den ikke er taua inn, da".
Da drosja stopper utenfor en glassdør merket "Heis" snur Leif seg mot Kåre. "Du får gjøre opp for turen du som har kort".
"Prøv å være litt stille", sier Kåre da alle er inne i heisen. "Det bor mange eldre her, og det skal ikke mye til før de ringer politiet". Lukta av uvaskede kropper blandet med alkohol river i nesa. Han håper ingen av naboene skal bruke heisen på en stund, og trykker på tredje etasje.
"Jøss, se den kåken, a", sier Lise med forundret stemme, "et så fint sted har jeg aldri vært før".
Det tror jeg så gjerne tenker Kåre og vrenger av seg jakka som stinker av svetten hennes.
"Ja så er vi her da". Han snur seg mot Leif. "Jeg skal finne det jeg har av kontanter. Når dere har fått pengene ser jeg helst at dere drar. Jeg må tidlig til sengs for jeg har mye å gjøre på jobben i morgen".
"Du har vel ikke tenkt å sende gode venner av gårde uten å by dem på en dram og en matbit", svarer Leif.
"For det første er dere ikke mine venner og jeg har ikke bedt dere hit. Dere har ranet meg for klokke og penger og truet dere inn. Jeg bor alene og spiser alle måltider ute. Derfor finnes det verken mat eller drikke i huset".
"Vi kan ringe Peppes Pizza", foreslår Trine. "De tar sikkert med et par flasker vin eller noen øl hvis vi betaler godt for det".
"Og som rik ungkar har du sikkert et velfylt barskap tenker jeg", sier Leif og begynner å åpne skapdører rundt i stua.
"Hvor er dassen hen, a", snøvler Alf som står og støtter seg til veggen i gangen. "Jeg holder på å pisse i buksa".
"Her", sier Kåre og åpner døra rett foran Alf. Han slår på lyset og sier formanende, "nå må du ikke tisse på gulvet. Hvis du er så ustødig så kan du jo sette deg fordi om du bare skal tisse".
"Det er bare kvinnfolk som sitter når dem pisser, gutta står. Hvorfor tror du buksene har buksesmekk 'a"?
"Ja, ja, gjør som du vil, men ikke noe søling". Faen, nå blir jeg nødt til å vaske hele badet også, tenker Kåre. Jeg får vel leie et vaskebyrå.
"Jøss, se det barskapet 'a", hører han fra stua. "Gud, alle de flaskene, også med lys! Skulle tru jeg hadde havna i himmern altså. Miks en drink til oss 'a Leif".
"Du får se om du finner noe blandevann og isbiter på kjøkkenet. Glass er det her". Leif holder et av Kåres dyre krystallglas i den ene hånda og knipser på det med den andre. "Krystallglass til og med".
"Kanskje vi skulle ta noen glass fra kjøkkenet", prøver Kåre seg.
"Bare det beste er godt nok for gode venner", avbryter Leif. "Eller er vi ikke "fine" nok til å drikke av krystallglass? Har du tenkt på at vi kanskje setter mye mer pris på å drikke av disse glassene enn de fisefine vennene dine som spiser med sølvbestikk og drikker av krystallglass daglig".
"Det er bare det at jeg er så redd for dem", svarer Kåre. "Det er gammelt arvegods etter min bestemor".
"Slapp av, vi skal drikke med andektighet", sier Leif og gir Kåre en klapp på skulderen. "Ta med et kjøkkenglass til Alf da", skriker han deretter inn mot kjøkkenet.
Lise kommer tilbake med et par flasker Cola, en sitronbrus og en Farris. "Hvis det er akevitt der så vil jeg ha akevitt med sitronbrus", sier hun. "Det er det beste jeg vet. Jeg fant ikke isbiter forresten. Men jeg forstår ikke hva halvparten av de greiene han har på kjøkkenet er engang. Bare rustfritt stål, det ser ut som et gatekjøkken. Skjønner godt at du ikke lager så mye mat så lite trivelig som det er der inne".
Alf kommer ramlende ut i gangen. Han peiler seg inn på sofaen i stua og greier merkelig nok å nå den. Buksa hans er våt foran og Kåre ser han tørker hendene på sofaputene før han griper fjernkontrollen som ligger på bordet. Den femti tommers skjermen lyser opp og viser værmeldinga på slutten av kveldsnytt. Han trykker videre til han finner en kanal som sender musikk og styrken øker betraktelig. Begge beina med skoene på blir lagt oppi sofaen og han ber Leif om noe å drikke.
"Her er det alt mulig. Har du noen spesielle ønsker"?
"Jeg tar gjerne en Cognac hvis du har".
"Her er det fire, fem forskjellige slag".
"La meg få den dyreste".
"Jeg vet ikke om dette er den dyreste", svarer Leif, "men navnet passer fint, "Hennessy Paradis". Et kjøkkenglass blir fylt halvveis opp og satt på bordet foran Alf.
"Det vil jeg ha også", sier Trine, "fifty, fifty med cola".
"Skru av det gnålet der 'a", sier Leif og nikker mot TV-skjermen. "Det er jo bare fjortis musikk".
"Men se på de damene 'a. Jeg lurer på åssen dem har fått på seg de trange klærne".
"Det hjelper ikke, musikken er elendig. La oss heller slå av en prat med vår nye venn i fred og ro. Jeg vil gjerne høre hvordan han har greid å skaffe seg så mye penger. Denna leiligheten her har'n sikkert gitt ti mill for. Og fordi om innredninga er kald og upersonlig skal jeg vedde på at den har kosta en formue. Sikkert en interiørarkitekt som har ordna hele greia".
"Jøss, arkitekt for å møblere kåken. Æ'kke det bare å kjøpe noen møbler man liker og sette dem der hvor man vil ha dem 'a? Det er'a ikke verre enn det. Hvis man har penger til å kjøpe det man vil burde det i alle fall ikke være no problem. Men jeg liker litt mer gammaldags stil, jeg. Ikke sånne kantete ting av glass og metall og stein", sier Lise og slår seg ned i en stol laget av en ramme i rustfritt firkantstål som er trukket med tykk, svart oksehud. "Den er forresten ikke så verst å sitte i, men pen er den ikke".
"Omtrent som deg da", gliser Alf fra sofaen. "God å ligge med, men ikke noe særlig å se på". Han ler rått av sin egen morsomhet.
"Du burde holde kjeft", smeller det fra Trine, "for du er verken pen å se på eller god å ligge med. Du får'n jo nesten aldri opp engang".
"Så, så", sier Leif, "slutt å krangle".
Han snur seg mot Kåre som står tafatt midt på stuegulvet. "Kom og sett deg. Hva vil du ha å drikke"?
"Jeg vet ikke om jeg skal ha noe, jeg skal tidlig på jobben i morgen".
"For noe tull. Jeg heller opp et glass Cognac til deg. Du kan slå deg ned i sofaen sammen med Alf. Men hent noen isbiter først, hvis du har noen da".
"Jeg har isbitmaskin", svarer Kåre, "det er bare å sette et glass inn i åpningen foran på fryseren og trykke på knappen over. Enklere kan det ikke bli". Han går inn på kjøkkenet og kommer tilbake et øyeblikk etter med isbiter i en thermo-bøtte med klype på toppen. Bøtta blir satt på bordet, og selv setter han seg i en stol. Bare tanken på å dele sofaen med Alf gjør ham uvel.
"Jeg bare sjekker mailen min, jeg", sier Trine. Hun har tatt med seg Cognacen og slått seg ned foran datamaskinen hans.
"Det badet ditt så så innbydende ut at jeg tror jeg tar meg en dusj". Lise kom tilbake etter en tur på toalettet. "Også så deilig med varme i gulvet".
Hun var den eneste utenom Kåre som hadde tatt av seg skoene da de kom inn. Men det var kanskje like greit. Det var nok ubehagelige lukter her som det var. Han har så vidt tenkt tanken da Alf slipper en brakfis og annonserer at han ikke har vaska seg siden han datt i elva i forrige uke, eller uka før det.
"Det er jo ikke vanskelig å lukte". Trine kikker bort fra skjermen et øyeblikk. "Finns det ikke noe å spise her altså. Tarmene mine skriker".
"Jeg er sulten jeg også", sier Lise, "jeg går og tar en titt i kjøleskapet".
Like etterpå kommer hun tilbake med to ganske store, gjennomsiktige plastposer som er fylt med røde og hvite gelatinkapsler. "Detta var alt som var i kjøleskapet utenom mineralvann. Det va'kke så mye som en muggen osteskorpe der en gang. Jeg tror faktisk det aldri har vært no' mat der. Men hva faen er detta for noe. Driver du og selger dop, eller"?
"Har du noen gang kjøpt dop i sånne kapsler", spør Leif sarkastisk.
"Nei, jeg tenkte på sånn idrettsdop, anale steroider eller noe sånt".
Kåre må trekke på smilet da han korrigerer henne, "det heter anabole steroider, ikke anale".
"Anale hemoroider, anale hemoroider", roper Alf, og lufter sine ved å slippe ut nok en dose med stinkende gass.
"Det holder". Leif griper lighteren sin fra bordet, spretter opp og bøyer seg over Alf. Smellet som følger er omtrent som det man får når man fyrer opp en gassgrill, etter at gassen har stått på en stund.
Kåre er imponert over Alfs reaksjonsevne. Fra å ligge utstrakt, sto han nå i sofaen uten at Kåre fikk med seg hvordan han greide det. Han tar et vaklende skritt bakover. Leggene møter ryggen på sofaen. Han vifter med armene som om han prøver å fly. Tyngdekraften vinner som vanlig. "Hva fa..", blir avbrutt av et brak og singling i glass. Kåre rekker akkurat å se de skitne skoene forsvinne over sofaryggen før hele stua blir mørklagt.
"Faen at ikke du kan holde deg litt i ro og oppføre deg som et voksent menneske innimellom", skriker Trine mot hjørnet hvor Alf forsvant. "D'ække bra å skru av strømmen før jeg har slått av data'n årntli'. Kanskje du har sletta all mailen min. Faen og"!
Leif fisker en liten lommelykt ut av bukselomma og lyser ned bak sofaen. "Det er bare en lampe som er knust. Jeg skal trekke ut støpselet, så kan du slå på hovedbryteren igjen".
"Da må jeg få låne lykta di. Det er beksvart ute i gangen."
Selv om det var natt kom det såpass med lys utenfra at de kunne skimte hverandre og møblene når øynene fikk vendt seg til mørket.
Leif hadde rett i at det var hovedsikringen som var gått. I det Kåre vipper den opp hører han en ringetone og kjenner noen voldsomme vibrasjoner i lysken. Han skvetter og skaller til den halvåpne døra til sikringsskapet, som smeller igjen over armen hans. Strøm, tenker han og røsker hånda til seg. Hånda er nummen, men det ringer og kroppen hans vibrerer fremdeles.
"Ta den telefonen 'a, eller skru'n a. Det er så kjipt å høre på den ringinga", hører han fra stua.
Først da går det opp for Kåre at det er hans telefon som ringer. For ikke å bli frastjålet telefonen også, hadde han tidligere på kvelden stappet den ned i underbuksa. Men han var ganske sikker på at han hadde slått den av. Han er glad han står alene i gangen da han stikker hånda inn gjennom buksesmekken og finner "vibratoren".
"Nå må dere være stille. Det er naboen under som ringer", formaner han de i stua etter å ha sett på displayet.
"God kveld herr Kronborg. Er det noe jeg kan hjelpe dem med? Fruen har vel ikke blitt syk igjen vel? Kanskje hun snart skulle avslutte den slankekuren? Hun har jo blitt slank og lekker nå".
Masse plapring i andre enden.
"Det bråket? Nei, du skjønner det begynte å bli så kjølig at jeg bestemte meg for å ta inn blomsterkrukkene fra verandaen. Nattedugget hadde gjort dem litt glatte så jeg glapp en av dem rett innenfor døra".
Plapring igjen.
"Neida, det gikk bra med både tærne og gulvet, og jeg skal vente med å feie opp til i morgen slik at jeg ikke bråker mer i kveld. Da skal jeg også stikke ned på hagesenteret og kjøpe noen av de små krukketrallene du nevnte. Hils så mye til fruen, og ha en fortsatt god aften".
Nå er han helt sikker på telefonen er slått av da han stikker den i bukselomma. Fra stua høres lyden av noe tungt som blir skjøvet over gulvet.
"Ikke dytt den sofaen", hvisker han så høyt han kan. "Naboen ringte akkurat og klagde på bråket".
"Men vi må jo komme fram til Alf", svarer Trine som er litt engstelig siden Alf ikke svarer. "Han ligger helt inneklemt i hjørnet".
"Hvis alle tar i kan vi løfte den. Men først må vi flytte bordet"
.
Med litt samarbeid får de løftet sofaen en meter ut fra veggen uten en lyd.
Alf sitter tredd nedi stålramma på det som hadde vært et bord med glassplate. Restene av den store keramikklampa som hadde stått på bordet ligger spredt utover gulvet, blandet med en mengde små glassbiter.
Leif tar tak under armene til Alf og trekker ham løs av ramma. Deretter blir han lempa over ryggen på sofaen og er tilbake der hvor han hadde vært for noen minutter siden. Han blør litt fra noen kutt på underarmene, men det ser ut til å være den eneste skaden.
Trine heller innholdet i isbøtta over ham. Alf mumler et eller annet og begynner å dytte isbiter ut av ansiktet. Etter hvert åpner han øynene og blunker et par ganger før han spør hva som skjedde.
"Du feis så du ramla ut av sofaen", svarer Leif. "Neste gang du skal slippe en sånn bombe så går du ut på verandaen, ikke sant".
Trine har startet opp datamaskinen igjen. "Få låne det visittkortet du fikk", sier hun til Leif, "jeg skal sjekke hva han driver med på Google".
"Nå skal jeg se om jeg greier å finne disse isbitene". Lise tar den tomme bøtta og begir seg ut på kjøkkenet.
"Nå får du sette deg ned og drikke Cognacen jeg helte opp til deg", kommanderer Leif. "Jeg synes du blør i panna forresten".
"Ja, jeg slo panna mot døra til sikringsskapet, men jeg visste ikke at det blødde".
"Fortell meg hva som er disse kapslene", fortsetter Leif da Kåre er på plass i stolen.
"Akkurat hva som er inni dem er jeg ikke helt sikker på, men det er slankemedisin etter en gammel kinesisk oppskrift. Hundre prosent organisk, ikke noe kjemiske greier".
"Men hvorfor har du ikke disse kapslene i merket emballasje, det er da ikke vanlig å oppbevare medisiner på denne måten". Leif nikker mot de to posene med funklende rød\hvite kapsler som ligger på bordet.
Mens Kåre forklarer hvordan kundene får hver sin tablett på spesielle møter blir han avbrutt av Trine. "Jeg kan ikke skjønne hvordan du har råd til denna kåken med bare litt over trehundre tusen i inntekt i fjor. Formue kroner 873.500 står det her. Bare denna leiligheten må da være verd ti ganger så mye. Her er det noe som ikke stemmer. Og kundelistene dine viser at over 30.000 mennesker handla hos deg i løpet av det siste året. Jeg googla det produktet som sto på kortet også, Taenia. Hvis det er det som er i de posene der, så stemmer det at det er et slankemiddel. Og ikke hvilke som helst slankemiddel heller. Det er det hotteste på markedet om dagen. Jeg fikk over 1. 250.000 treff. De fleste av dem var riktig nok ikke på ditt produkt, men på en type bendelorm som heter Taenia. I forbindelse med kinesisk urtemedisin fant jeg ingenting om Taenia i det hele tatt, unntatt i dine rosende produktomtaler".
"Hvor mye betaler folk for en slik tablett 'a", spør Leif.
"Jeg kaller det en kur", svarer Kåre. "Og hver kur koster femten hundre kroner".
Leif forsøker å regne i hodet. "Det blir jo faen meg firehundreogfemti tusen det! Nei, vent litt. En null til, fire og en halv million blir det"!
"Feil", kommer det fra dataeksperten. "Riktig svar er førtifem millioner! Og så har'n oppgitt trehundretusen i inntekt! Er det noen dusør for å tipse skattevesenet mon tro"?
Kåre blir blek og begynner å stamme fram noen ord.
"Hysj, jeg tenker", kommer det fra Leif.
Lise som ikke hadde hørt noe av samtalen kommer inn i stua. "Jeg fant en pizza i fryseren som jeg satte i stekeovnen. Det sto at den skulle stå der i femten til atten minutter, så da går jeg og tar en dusj så lenge. Du har vel ikke noe imot at jeg låner et av de store, deilige frotehåndklene, vel"? Det siste sier hun henvendt til Kåre, som tankefull bare nikker til svar.
Fy faen, for en dag! Han ser hele sin verden rase sammen. Riktignok var pengene godt skjult på utenlandske konti, men Økokrim var flinke. Om innholdet i kapslene skulle bli undersøkt kunne han vente seg noen skikkelige erstatningskrav i tillegg til krav om tilbakebetaling. Til slutt kommer han fram til at den eneste muligheten han har for å unngå ruin er å prøve å bestikke denne bedritne gjengen til å holde kjeft. Han bestemmer seg for å tilby dem en million hver.
Før han får åpnet munnen begynner Leif å resonere høylytt. "Jeg kom akkurat på noe merkelig jeg fikk høre da jeg var oppe på den derre fjellstua. Flere av dem jeg snakka med fortalte at de måtte drite i plastposer som ble samla inn. Den gangen trodde jeg det bare var abstindensrør. Og når jeg tenker meg om så gikk alle samma og klødde seg i ræva. Fy faen, for en sleiping! Jeg tror faen meg du selger folk bendelormegg, jeg! Og at du smitter disse folka oppå fjellet så dem kan lage egg for deg! Jeg husker bikkja mi hadde bendelorm en gang. Den ble radmager og slikka seg i ræva hele ti'a. Veterinæren sa at dissa ormene kunne ete seg gjennom tarmen og spre seg rundt i hele kroppen. Og hvis bikkja ikke fikk medisin tidsnok kunne'n daue. Fy faen, du er sjuk i hu'e ditt du"!
"Jeg sender en mail til alle på kundelista hans og forteller dem hva de har fått i seg, og at de må oppsøke lege", sier Trine.
"Jeg synes jeg ser alle disse feite kvinnfolka som prøver å sleike seg i ræva"! Alf hyler av latter borte i sofaen.
Kåre prøver å si noe, men blir avbrutt av Leifs kontante, "hold kjeft"!
Stillheten blir bare brutt av klikkingen fra tastaturet.
"Jeg synes jeg lukter pizza", kommer det fra Alf.
Trine ser på klokka på skjermen. "I følge det Lise sa er det ennå ti minutter igjen. Men jeg skal gå ut og se etter så fort jeg har satt maskinen i gang med å sende".
"Tenkte du aldri på at folk kunne bli syke av denne kuren", spør Leif.
"Han var vel så grådig at han ga faen", skyter Trine inn.
"Alle har fått beskjed om å kontakte meg når de synes de har blitt tynne nok. Da sender jeg dem noen tabletter for å avslutte kuren. Det er egentlig bare en vanlig mark-kur som kan kjøpes på apoteket, men jeg tar dem ut av forpakningen og kaller det noe annet".
Han blir avbrutt av Alf som mener det nå lukter svidd pizza.
"Slutt å mase", svarer Trine irritert, "jeg er sulten jeg også, men vi må jo vente til'n er ferdig. Jeg gidder ikke tygge pizza som er frossen i midten".
"Jeg synes også det lukter litt svidd", sier Kåre like etterpå. "Jeg skal gå ut og se etter. Hun har vel tatt pizzaen ut av emballasjen håper jeg".
"Slapp av du også", svarer Trine. "Lise sa femten til atten minutter i steikeommen, det har bare gått ti. Og selvfølgelig har'a tatt av både plast og papp. Hu kan virke litt sløv, men hu æ'kke idiot heller".
"Men jeg har da ingen stekeovn", utbryter Kåre, "jeg har bare mikrobølgeovn. Hun kan da ikke ha plassert pizzaen i den og satt den på full styrke i atten minutter"?
"Jo, det kan hun godt. Hun sa jo at hun ikke forsto noe av det som var der ute. Det var rart hun fant fryseren. Hun glemte å ta med isbiter tilbake forresten".
"Faen"! Kåre spretter ut av stolen og løper mot kjøkkenet med Leif hakk i hæl.
Tykk, svart røyk velter ut rundt døra på mikrobølgeovnen. Halvveis over kjøkkengulvet blir han våt på beina. Delvis smeltede isbiter har lagd en dam som dekker halvparten av gulvet. Fremdeles spretter isbiter ut av den åpne luka på fryseren i en jevn strøm. Leif, som har sko på seg, greier ikke å stanse på det glatte gulvet. Med Kåres spinkle kjøkkeninnredning i stålrør og plast foran seg sklir han rett inn i benken på den andre siden av rommet med et brak.
Kåre river opp døra til ovnen. Den ulmende pizzaen får plutselig oksygen. Flammer og svart røyk velter ut. Røyken driver langs taket mot stua. Han fyller en stor salatbolle med vann som han kaster over den brennende pizzaen. Grå damp driver nå gjennom rommet i tillegg. Leif har kommet seg løs fra det ødelagte møblementet. Han griper brannslukningsapparatet som henger rett innenfor døråpningen og sender en sky av hvitt pulver inn i ovnen og overalt rundt den.
"Hva var det jeg sa", hører han Alf klage fra stua. "Betyr all røyken at maten er …".
Lenger kommer han ikke før brannalarmen setter i gang med sin gjennomtrengende pipetone.
"Se å få opp noen vinduer! Jeg ska' se om jeg kan få stoppa av den jævla pipinga". Leif kaster fra seg det tomme pulverapparatet, og med blod rennende fra et kutt på kinnet bykser han ut i stua. Uten å stanse spretter han opp på bordet så glass og flasker velter. De rød\hvite Taenia-kapslene spruter over hele stua. Toppen blir vridd av røykvarsleren som blinker rødt. Lyset slukker, men den fortsetter å pipe. Den gir seg ikke en gang da han sliter av begge ledningene som er festet i lokket.
"Hvor faen er det jævla batteriet hen 'a" roper han til Kåre.
"Jeg tror denne går på strøm".
"Det gjør jo alle"!
"Jeg mener sånn strøm som kommer gjennom ledningene, ikke batteri. Og siden jeg bor i en blokk hvor det er flere leiligheter tror jeg ikke man kan slå den av. Jeg tror brannvesenet blir varslet automatisk, pluss at alarmen går i alle de andre leilighetene også. Nå kommer jeg til å bli skikkelig populær blant naboene"!
"Ikke glem kundene da", kommer det hånlig fra Trine, "de kommer sikkert til å elske deg de også etter å ha mottatt denne mailen"!
Lise åpner baderomsdøra og stikker et skumhvitt hode ut. "Hva faen er detta for no' bråk 'a? Den pipinga går rett inn i hue på meg! Helt jævlig"!
"Det er brannalarmen, og det er din skyld", roper Alf fra sofaen, "du satte mikro'n på kremering"! Han ler rått før en hostekule tar ham. "Jeg tror det er best å komme seg ut herifra"!
"Enig", samtykker Trine og støtter Alf ut i gangen etter en runde bortom barskapet.
"Brenner det altså", spør Lise da de andre står utenfor baderomsdøra og tar på seg yttertøy.
"Ingen røyk uten ild, vet du", svarer Alf og gliser fårete. "Vi stikker i alle fall. Snart blir det folksomt her. Den alarmen går rett til brannstasjonen". Brennevinsflaskene han hadde under armen blir flyttet til lommene på jakka.
"Jeg slår følge med dere". Leif dukker opp i gangen. Øynene er røde og tårevåte av røyken. Blodet renner fremdeles fra kuttet på kinnet. Han også har forsynt seg godt i barskapet.
"Vent på meg 'a", roper Lise fortvilet, "jeg skal bare skylle ut såpa og kle på meg".
"Skal du være med, så får du komme nå"! Leif er bestemt. "Ta klærne under armen. Du får kle på deg etterpå. Brannvesenet er nok like om hjørnet, og politiet er nok hakk i hel på dem".
Mens Lise henter klærne sine begynner Alf å fomle med dørlåsen. Den klikker men han får ikke åpnet.
"Kløne", roper Leif over skulderen hans. "Døra var åpen. Nå har du låst den".
Alf rekker ikke en gang ta i dørhåndtaket før døra spretter opp og fire politimenn stormer inn. Mens Trine og Alf blir lagt i jern prøver Leif å rømme mot stua.
Kåre er på vei ut i gangen for å se hvorfor de andre bråker så jævlig. Akkurat i det han når døråpningen blir han rent i senk av Leif. Han går på ryggen og sklir bortover gulvet til han stopper mot beinet på stuebordet. Før han forstår hva som foregår ligger han på magen i glasskår og brennevinssøl med armene stripset sammen på ryggen. En myndig stemme ber ham holde seg i ro. Ut av øyekroken ser han to politimenn i basketak med Leif. Et par brannmenn trer assisterende til, og øyeblikket etter ligger også Leif på magen med hendene på ryggen.
Flere brannmenn entrer leiligheten. En av dem går opp på bordet og stanser hylingen fra alarmen. En annen kommer ut fra kjøkkenet. "Det var bare brann i noe mat i mikro'n", sier han til en av politimennene. "De har sikkert satt'n på og glemt det fordi de var så fulle eller dopa, eller begge deler. Det ser ut til å ha vært et skikkelig party her. Eieren blir sikkert fornøyd når han kommer hjem til en ødelagt leilighet".
"Det er jeg som bor her", mumler Kåre med ansiktet ned i det våte gulvteppet.
"Ja helt sikkert", sier politimannen som drar ham opp i stående stilling sarkastisk. "Og du har bare hatt en liten familiesammenkomst"?
"Nei, ikke akkurat", stammer Kåre.
"Du får vente med å uttale deg til vi er på stasjonen. Transporten kommer hvert øyeblikk".
Kåre ser bort på gjengen som står tause i gangen. Alf er fremdeles så full at han henger mellom to kvinnelige konstabler. Hans meninger om kvinnfolk i uniform blir ikke besvart.
En brannmann vasker såret i Leifs kinn og plastrer på en svær kompress. Leif har blod nedover skjorta og det ene buksebeinet. Brennevinsflaskene de hadde hatt i lommene sto på telefonbordet.
Lises bønner om å få gå inn på badet og skylle såpa ut av håret blir ikke hørt. En politikvinne går inn på badet og henter buksa og jakka hennes. "Hvis du vil ha på deg klær så får du gjøre nå", sier hun til Lise som står splitter naken med hendene på ryggen og håndkledet i en haug rundt føttene.
"Hvordan da", spør Lise, "med tennene"?
"Hopp oppi". Betjenten holder buksene åpne i knehøyde slik at Lise bare kan stikke beina inn. Betjenten drar dem opp og kaster jakka over skuldrene hennes.
Trine strekker hals og glaner intenst inn i stua. Piercingene i ansiktet hennes skinner i det grelle neonlyset i gangen. Ansiktet, som er innrammet av det kullsorte håret, ser nesten sykelig grønt ut.
Kåre snur seg for å finne ut hva som interesserer henne så voldsomt i stua. Blikket hans glir over møblene og griseriet på gulvet. Kapslene som lå i brennevinsdammen rundt bordet hadde begynt å gå i oppløsning. Det eneste som ikke var preget av kaos var datapulten hans. Skjermen blinker et øyeblikk før ordet "Fullført" kommer fram.
"Ja, da har alle kundene blitt underrettet", hører han Trine rope triumferende bak seg.
I det han snur seg går døra til gangen opp. En politimann stikker hodet inn og sier at transporten er her. Så blir døra åpnet på vid vegg og en bannende Alf er førstemann ut. De andre følger på rekke og rad. Sistemann er Kåre. Da han når døråpningen løfter han blikket. Han får nesten hjertestans da han ser alle naboene, ikledd nattøy, som står tett oppover trappa mot fjerde etasje. På første trinn står herr og fru Kronborg.
"Jeg har bestandig synes den fyren har vært glatt og sleip", hører Kåre herr Kronborg si til sin kone da han passerer. "Som en orm".
"Ja, en bendelorm", svarer fruen og gyser.
