Elgskrekk 1
Av Ola Bakke
Rukkedalen
Så nær den store oksen hadde han ikke vært før. Den var utrolig sky, og i den skiftende vinden hadde den fått ferten av ham flere ganger i løpet av dagen. Han hadde oppdaget elgen i grålysningen, og nå var det snart mørkt igjen. Det hadde blitt adskillige kilometer på truger i en halv meter nysnø. Elgen hadde for det meste beveget seg på store, snauhogde flater hvor den beitet på ungfuruer. Under snøen lå det store mengder kvist som ikke synes å affisere elgen, men som brast under vekten av ham. Og han hadde ikke tall på alle de gangene han hadde gått på trynet i snøen på grunn av kvister som hang seg fast i trugene.
Nå var den nesten på skuddhold. Mellom han og elgen var det et felt som var blitt hogd for noen år siden. Granene som sto tett i tett var ikke mer enn et par meter høye, og ga dårlig dekning. Bak en stor gran i skogkanten tok han av seg ryggsekk og truger. Han hadde bestemt seg for å åle seg gjennom snøen under dekke av de spede granene. Den hvite overtrekksdressen hadde han tatt på seg etter at elgen hadde stukket fra ham for andre gang, og han forsto hvor sky den var. På de neste tjuefem meterne brukte han like mange minutter. Det hadde sluttet å blåse, og han hadde ikke brukket en eneste kvist under snøen, eller fått snøen til å rase fra noen av granene. Allikevel virker oksen nervøs. Den løfter stadig på hodet og han ser det store geviret gjøre halvsirkler gjennom baret. Neste gang den ser ned for å spise løsner han geværet fra ryggen og får det i skytestilling. Nok en gang åler han seg forsiktig framover med alle sanser spent. Det virker som om han er i "en annen verden" hvor tiden står stille, og bare han og elgen eksisterer. Han stikker børsepipa først over kanten på en halvannen meter høy kvisthaug dekket med snø. Kolben er trykket godt inn mot skulderen, og øyet ligger mot kikkertsiktet, da han stikker hodet med den hvite hetta over kanten. Og der, midt i krysset, har han den grå sida til elgen. Den er så nær at han kan se de enkelte hårene i pelsen gjennom siktet. Han følger elgkroppen bakover til låret. Avtrekkeren trykkes forsiktig bakover mens han holder pusten. Pekefingeren møter plutselig motstand. Sikringen! Han hadde glemt å løsne den fordømte sikringen. Tommelfingeren trykker inn knappen på siden av geværet med et tydelig knepp. Elgen snur på hodet akkurat i det han trekker av. Skuddet treffer den midt i panna. Geværet, som egentlig var ment for bruk på lengre hold, har stor kraft, og kula går fullstendig i oppløsning i kontakt med den harde pannebrasken til elgen. Han rekker å se at det forskremte dyret er dekket med maling fra spissen av det ene geviret til det andre, samt hele fjeset og nedover nakken, før det setter av gårde i fullt sprang mot skogen. "Faen ta disse trege paintballkulene", sier han høyt til seg selv mens han følger elgens flukt inn mellom trærne. "Jeg burde hatt med et ordentlig gevær i tillegg til dette lekegeværet", tenker han mens han spenner på seg trugene. "Tenk om elgen hadde fått kula i øyet og blitt blind. Hvordan skulle han da fått avlivet den"? Han bestemte seg for å ta det opp på neste møte i Viltnemda. Dessuten var det feil farge på malingen. Siden dette var en okse skulle den merkes med blå maling. Han var helt sikker på at han hadde tatt kula ut av den blå boksen. Allikevel hadde malingen som dekket elghodet sett fosforiserende grønn ut.
Han har så vidt begynt på hjemveien da det begynner å snø tett med store, våte filler. Til tross for mørket er han ikke redd for å gå seg bort. Helt siden han var liten hadde han vandret i disse skogstraktene. Avstanden til Toyota Landcruiseren, som han hadde kjørt så langt han kom inn på en gammel tømmervei, var omtrent en halv mil.
Det blir noen seige kilometer. Den våte snøen fortsatte å lave ned, og den hang seg på trugene. Enhver berøring med de nedtyngede granene utløste små snøskred. Da han til slutt kom fram til den nedsnødde bilen var han like våt av svette som av snø. Han bestemmer seg for å skifte før han børster av bilen. Med votten måker han unna snøen på døra før han åpner den. Motoren starter på første forsøk, og han setter varmeapparatet på resirkulasjon og skrur det på fullt. Håndkle hadde han dessverre ikke tenkt på, så han hadde et svare strev med å få på seg de tørre klærne. Sliten som han er, bestemmer han seg for å ta den siste brødskiva og tømme termosen før han gir seg i kast med den nedsnødde bilen, og veien. Gjennom frontruta, hvor snøen nå har begynt å sige nedover, ser han at bilsporene han hadde lagd i morges er helt utvisket. Hadde han feid snøen av bakvinduet hadde han sett det store lysende geviret til elgen som sto tett opp til bilen. Med den ene leggen tetter den åpningen på det gjennomhullede, rustne eksosanlegget. Etter å ha fortært mat og drikke, ruller han seg en røyk, tenner den, og blir sittende og betrakte snøfillene som ser ut som en massiv vegg i lyset fra frontlyktene. Han føler seg sliten og døsig. Uten å merke eksoslukten glir han umerkelig inn i døden mens det fortsetter å snø.
Bilen med liket i blir først funnet fire måneder senere av en redningspatrulje fra Røde Kors. De er ute på leting etter en dansk påsketurist som ikke har kommet tilbake fra skitur.
