Pant
Ola Anton Bakke
Rukkedalen
Han hører nok en bil stanse utenfor. Klok av skade trykker han seg mot det kalde stålet mellom dørene. En av dem smeller opp og to gjenknyttede bæreposer fra Spar farer forbi øret hans. De etterfølges av en svart søppelsekk og et par hvite slalomstøvler. Etter noen sekunder følger en sammenrullet skumgummimadrass og et halvt dusin inntørkede planter med jord i potte. Døra lukkes og like etterpå høres lyden av glass som blir knust.
En ny bil ankommer og døra på nabocontaineren smeller opp. Det var bra, for nå begynte det å bli trangt her. Det luktet ikke spesielt godt heller. Minst en av bæreposene i nærheten av ham måtte inneholde brukte bleier. Den venstre underarmen var klisset av noe han hadde luktet seg fram til var surkål. Han satt på en gammel fillerye som var pakket godt rundt noe inntørket hundemøkk. Og i ryggen gnager bindingen på en slalåmski.
Fra et kutt i panna renner blod ned i det venstre øyet.
"Også jeg som er aktiv i Røde Kors", tenker han, "så har jeg ikke med meg plaster engang".
Han hadde så vidt fått lagd seg en sitteplass i containeren da den første bilen stanset. Etter å ha unngått tre søppelsekker som kom gjennom sideluka gikk plutselig det store lokket i enden opp, og inn kom et ovnsrør susende. Han ble overrasket, og rakk ikke engang å løfte hendene før han lå på ryggen med bryst og ansikt fullt av sot og et kutt i panna. Med lua hadde han fått børstet bort det verste. Kanskje han skulle stikke hodet ut og si, "bø" neste gang luka gikk opp?
Eller kanskje ikke, han kunne jo risikere å ta livet av noen. Dessuten var det viktig at ingen oppdaget ham. Han visste ikke om noen holdt stedet under oppsikt, eller om de bare tok sjansen på at ingen kom mens de holdt på.
Et trykk på klokka, som nå er seig av størknet surkålsaus, viser med lysende digitale tall at den er 21.22.07.
To nye biler stopper utenfor. Det singler i glass fra returboksen noen meter unna, og lokket på en av de andre containerne smeller opp. En damestemme roper, "her er det smekkfullt"! Lokket i enden på "hans" container åpner seg og stemmen roper, "her er det plass"! Det grelle, gule lyset utenfor gjør at han kun ser den mørke silhuetten av personen som holder lokket oppe. Lysfeltet blir plutselig mørkt, og han dukker da toppen av en bokseksjon kommer glidende inn over søppelsekkene. Den legger seg over ham som et tak og beskytter ham mot resten av seksjonen som følger etter. Det går knapt et minutt før bilene kjører videre.
"Kanskje jeg skulle foreslå for renovasjonsfirmaet at de plasserte vakter rundt i containerne for å ta folk som kastet alt det som ikke skal i en container for husholdningsavfall", tenkte han og flirte. "Det ville vel være en jobb hvor man hadde rett til smusstillegg".
Det blir stille en lang stund. De fleste hytteeierne som skal til byen har nok reist. I løpet av den neste timen hører han kun sju, åtte biler passere på vei opp mot hyttefeltet. Sikkert pendlere som skal på jobb i morgen tidlig.
Det begynner å bli kaldt, og utenfor har det begynt å snø ganske lett. Han flytter på bokseksjonen slik at han får rettet ryggen og ristet litt på armene. Da han har fått litt sirkulasjon i hendene trekker han fram en liten PC fra innerlomma. Han åpner den og tommelfingeren finner tasten som slår den på. Det dempede, grønne skinnet fra skjermen lyser opp et skjeggete ansikt som er dekket av sot, bortsett fra rundt venstre øye hvor blodet fra kuttet i panna har farget det rødt. Det grønne, blinkende punktet bekrefter det han allerede visste, at intet hadde skjedd.
Det var han som hadde kommet med ideen på det siste møtet. De andre hadde bare ledd av ham og tatt det som en fleip, mens de fortsatte å diskutere stålkasser kontra plast. Det eneste alle synes å være enige om, var at noe måtte gjøres for å stoppe tyveriene av tomflasker fra oppsamlingsplassene. Tyverier som påførte Røde Kors tap på tusenvis av kroner hver helg.
Som datafrelst sauebonde hadde han foreslått å legge en GPS-sender i sekken hvor tomflaskene ble samlet. Når sekken ble flyttet kunne de bare følge den på PC'en.
"Jeg tror du har sett for mye krim på TV jeg, Ole", var første kommentar.
"Tror du at du er "Varg Veum", den neste.
"Betyr ikke det "ulv i fåreklær" eller noe sånt. Det passer jo bra for en sauebonde".
Og slik fortsatte det til han hadde fått nok og reiste hjem.
Det første han gjorde etter bilen var parkert var å gå ned i fjøset og hente en av GPS-senderne som han hadde tatt av sauene etter de kom fra sommerbeitet. Han løsner senderen fra halsbåndet, tar med seg en sag, og skynder seg opp til huset. Innenfor døra finner han en halvannen liters colaflaske som blir lagt på kjøkkenbenken og sagd i to. Ikke noe problem å få plass til senderen, heller tvert imot. Senderen blir slått på og tomrommet fylt med filler før han setter den andre halvdelen av flaska på plass. Han hadde ikke regnet med at plasten skulle by på problemer, men var allikevel spent da han skrudde på PC'en og logget seg inn på GPS-programmet. "Ingen satelittforbindelse" blinket med store røde bokstaver nede i venstre hjørne på den ellers svarte skjermen.
"Selvfølgelig", sier han høyt, og går ut med flaska.
Etter å ha lagt den på gårdsplassen setter han seg foran PC-en på nytt. Et kart over nabolaget kommer sakte til syne. En intenst blinkende grønn prikk dukker plutselig opp midt på skjermen. GPSen må ha fri sikt til himmelen, så der røk den ideen.
Med en kaffekopp foran seg blir han sittende og tenke mens øynene glir rundt i rommet. Blikket blir trukket mot den røde kjeledressen som henger klar i gangen. Dressen var utstyrt med en liten sender som skulle gjøre ham lettere å finne hvis han skulle bli tatt av ras under en redningsoperasjon. Den hadde ikke så lang rekkevidde, men kanskje han kunne koble den til den kraftige senderen på GPSen?
Det var på onsdag. I dag var det søndag, og ideen hans var en realitet.
Området rundt innsamlingsstedet var ganske åpent og oversiktlig. Nærmeste sted hvor en bil kunne stå parkert uten å vekke mistanke var på et hyttetun nesten en kilometer unna. Selv med kikkert greide han ikke å lese et bilnummer på den avstanden.
Derfor satt han nå i denne søppelcontaineren og frøs.
Søndag var den ukedagen hvor det var mest tomflasker. Men det var jo ikke sikkert det kom noen for å rane akkurat denne plassen i natt. Det var jo mange oppsamlingssteder å velge mellom.
Han har nesten bestemt seg for å gi opp da en bil ruller sakte inn på plassen. Alle de andre som hadde kvittet seg med søpla hadde hatt dårlig tid.
Han hadde valgt en container hvor en av dørene var bøyd og ikke lot seg stenge. Åpningen hadde han sperret med en flatklemt pappeske som han hadde skåret et kikkehull i. Inn i synsfeltet glir en hvit kassebil med slukkede lykter. Registreringsskiltene er dekket med tape.
Bilen stopper ved kassene, bakdørene går opp og to menn hopper ut. En av dem bruker et langt brekkjern på låsene mens den andre knyter sammen sekker og bærer dem til bilen. I løpet av noen minutter er jobben gjort og bilen raser av gårde, fremdeles uten lys.
"Håper dere treffer en elg før dere treffer et menneske", mumler han mens han klatrer ut av sitt stinkende skjulested.
Etter å ha merket seg dekkmønsteret til kassebilen begir han seg mot sin egen bil.
"Med denne sporsnøen kunne jeg ha spart meg alt brydderiet med den elektronikken", mumler han. "Såframt de ikke begir seg ut på mer trafikkerte veier i alle fall".
Den gamle Landcruiseren er dekket av et tynt lag snø. Etter å ha låst opp legger han fra seg PC-en og mobiltelefonen på setet før han vrenger av seg den klissete jakka. Den blir byttet med en vindjakke fra den rikholdige haugen med klær som hadde en tendens til å hope seg opp på gulvet bak setet.
Vinduene blir børstet fri for snø, før han starter motoren og plugger den lille PC-en til lighteruttaket ved siden av askebegeret. Den møkkete filla han pleier å tørke av lyktene med blir deretter brukt til å fjerne det verste klisset fra fingrene.
Mens han venter på at bilen og PC-en skal bli varme tar han en brødskive fra boksen på passasjersetet. I det han skrur lokket av termosen kommer kartet opp på skjermet, og et øyeblikk etter dukker også den blinkende grønne prikken opp.
Mens han tygger og drikker kaffe beveger prikken seg ut av hytteområdet og inn på en lite brukt skogsbilvei.
Kruset blir skrudd tilbake på termosen før han setter bilen i gir og glir ut fra gårdsplassen. Han er godt kjent i området, og vet at veien flasketyvene har tatt ender i en stor opplagringsplass for tømmer. Fra dette stedet går det an å kjøre i flere retninger, og han er spent hvor de vil ta veien.
Da Ole passerer de siste hyttene ser han den grønne prikken bevege seg sakte nedover noe som på skjermen ser ut som den ene armen på en femarmet stjerne.
Det betydde at den andre bilen lå cirka en halv mil foran han. Den grønne prikken tar en runde i midten på "stjerna", før den stanser omtrent midt i.
"De har sikkert stanset for å ta tapen av skiltene", tenker han.
Han kjører noen kilometer til, mens prikken holder seg i ro. Herifra heller terrenget nedover mot oppsamlingsplassen.
Da han skrur av lysene er han for første gang glad for at den gamle bilen ikke har automatisk kjørelys. Alle de gangene han har kommet ut til flatt batteri er glemt. Etter å ha gitt øynene et par minutter til å vende seg til mangelen på lys, lar han bilen gli sakte framover.
Den grønne prikken har fremdeles ikke rørt seg da han setter bilen i firehjulstrekk, og kjører inn på en gjengrodd sidevei. De bare løvtrestammene skraper under bilen og retter seg opp så fort den har passert. En elg som står og beiter på krattet i veien løfter dovent på hodet da han kommer trillende.
"Jeg kan jo godt stoppe her, jeg", sier han til seg selv og skrur av tenninga. Elgen kaster et undersøkende blikk på bilen før den fortsetter å nappe topper av de små trærne. "Skogens Gartner" i arbeid.
Han sjekker at den andre bilen ikke har beveget seg før han slår av PC-en og putter den i innerlomma på jakka. Mobiltelefonen er utenfor dekningsområdet, så han lar den ligge igjen.
Elgen titter opp da han åpner døra, men det er først da han kommer ut at den pruster og forsvinner mellom granene. At elgen var mer redd for folk enn for biler sluttet aldri å forundre ham.
Etter å ha tatt på seg lue og votter langer han ut over den frosne blåbærlyngen. Området han går i hadde nok vært snauhogd for en ti femten år tilbake. Bortsett fra noen gamle furuer består vegetasjonen for det meste av rundt tre meter høye graner og løvskog uten blader. Snøen har så mange elgspor at man skulle tro de hadde gått manngard, og flere ganger hører han de store dyra bevege seg inne i mørket mellom trærne rundt ham.
Han har gått i bortimot ti minutter da han ser et tydelig lysskinn over tretoppene et stykke unna. Dalsøkket han har fulgt ender i en stor flat myr uten dekning, med noen nakne koller på begge sider. I skråningen ned mot myra vokser et smalt belte med tykk blandingsskog. Han jobber seg gjennom krattet og opp mot toppen. Stemmer kommer drivende gjennom natten, men han hører ikke hva som blir sagt. Det siste stykket krabber han gjennom snøen.
Til å begynne med forstår Ole ingen ting av det som skjer på lysningen foran ham i skogen. En trailer med en lang container bakpå står parkert midt på plassen. En del skikkelser beveger seg mellom traileren og et halvt dusin varebiler av forskjellige slag.
"Faen, at jeg ikke tok med meg kikkert", mumler han og trekker seg tilbake. Hva søren er det de driver med, tenker han videre, er det spritsmugling?
Skulle han finne ut av det, måtte han nærmere.
Mens han prøver å snike seg lydløst fram gjennom krattet blir stemmene tydeligere. Han forstår fremdeles ikke hva de sier, men nå er det på grunn av språket. Han gjetter på polsk.
Det er omtrent umulig å bevege seg lydløst gjennom den tette vegetasjonen. Men han regnet med at det ikke var helt stille på plassen heller. Av eksosen hadde han sett at både traileren og de andre bilene hadde motoren i gang. Dessuten var de ikke akkurat lydløse disse folka. De ropte til hverandre, lo, fleipa og småkrangla, som om det skulle vært en familiesammenkomst.
Han skvetter og går på ryggen da en elg raser ut mellom baret på noen graner en meter foran ham. Like etter kommer en til. De gjør ikke noe forsøk på å være stille da de brøyter seg vei ned mot myra. Han kommer seg på beina igjen, og ser en elgku med kalv på vei over det åpne lendet i godt tempo.
Neste gang han krabber ut av krattet og opp i høyere lende er han knappe femti meter unna den opplyste plassen. Kassebilen med tape over skiltene står rett foran ham. De svære plastposene med tomflasker står ved siden av. To karer kommer med hver sin pappeske som blir satt inn i bilen. Noen store verktøykofferter av plast og to motorsager blir så båret bort til traileren. En mann tar imot alt gjennom en åpen luke bak. Karene menger seg deretter med gjengen som prater og gestikulerer. Et par flasker går på rundgang mellom dem.
Driver de og bytter stjålet verktøy mot brennevin?
Plutselig blir ansiktet hans dyttet ned i snøen, og noe tungt presser både overkropp og armer mot underlaget. Munnen og nesa blir fylt med snø og han får ikke puste. Grepet av panikk vrir han seg som en ål og sparker med beina. Men til ingen nytte, han sitter dønn fast. Noe knaser under ham, han håper det bare er pc-en og ikke ribbein.
Like plutselig som han ble dyttet overende, blir han nå revet opp i stående stilling. Før han rekker å se seg om blir lua dratt ned over øynene. "For din egen skyld", sier en stemme på dårlig norsk.
To personer bak ham utveksler noen ord han ikke forstår før han blir grepet under hver arm og dratt forover.
Han skjønner at de er ute på plassen da han kjenner fast grunn under føttene og hører opphissede stemmer rundt seg. Dieseleksosen river i nesa.
Lua hans blir surret godt fast over øynene, med tape etter lyden å dømme.
"Hva har dere tenkt å gjøre med meg", spør Ole mens hendene blir bundet sammen bak på ryggen. Deretter blir han ransaket.
"Det vet vi ikke ennå". Svaret kommer fra samme stemme som i sted. "Vi får høre hva sjefen sier. Du får holde deg i ro her så lenge".
Han blir dyttet brutalt i brystet, og skriker av frykt da han faller hjelpeløs bakover med sammenbundne hender, og uten å vite hva som er bak seg. Skriket blir brått avbrutt da tennene klapper sammen over tunga.
Faen også, tenker han da den verste smerten har gitt seg. Hadde jeg fått kneblet munnen sånn som de bestandig gjør i krimfilmene på TV så hadde ikke dette skjedd. Han spytter ut noe han går ut fra er blod.
Han blir dratt opp i sittende stilling.
"Her, drikk", kommer det på nesten uforståelig norsk. "Vodkabedøvelse, bra".
En flasketut blir presset mot leppene hans. Først kniper han dem sammen, men så tenker han på at de kanskje kommer til å ta livet av ham, så det spiller egentlig ingen rolle. Disse gangsterne fra den tidligere østblokken var troendes til det meste. Et menneskeliv var ikke mye verd for dem.
Tårene spruter bak lua da spriten treffer såret i tunga. Fy faen så vondt. Han gisper etter luft og kjenner han blir våt av svette.
"Bra, ikke sant", sier stemmen, og flaska blir presset mot munnen på ny. Denne gangen svir det ikke så mye og han tar noen grådige slurker.
"Jeltsin bra, ikke sant"?
"Det veit jeg ikke noe om", mumler han med en tunge som kjennes dobbelt så stor ut som normalt. "Politikk har jeg ikke greie på".
"Han mener Jeltsin vodka". Dette er en ny stemme som snakker godt norsk. "Men hva er det egentlig du driver med? Leker du detektiv? Trodde du virkelig at vi var så dumme at vi ikke hadde satt ut vaktposter? Vi har holdt deg under oppsikt helt siden du tok inn på veien hit etter hyttefeltet. Når det gjelder kamuflasjen din så var vel sot et dårlig valg ute i all den hvite snøen".
Latter og kommentarer på polsk fra de omkringstående.
"Jeg var bare ute og kjørte meg en tur da jeg så et lysskinn over plassen her. Det er mange som påstår å ha sett mystiske lys både i lufta og på bakken innover på fjellet i det siste. Jeg tok ikke sjansen på å kjøre bil helt fram. Det kunne jo ha vært et romskip som sto her".
Mannen setter i å gapskratte. Han roper noen setninger på polsk, og hele gjengen samler seg lattermilde rundt ham. Ordet UFO er det eneste han gjenkjenner i kommentarene. Det hørtes ut som forklaringen hans var litt i tynneste laget, men det var det eneste han kom på i farten.
"Er du helt sikker på at vi ikke er marsboere da", spør en ny stemme. "Du har jo ikke sett oss".
"Sant nok, men jeg går ut i fra at eventuelle vesener fra verdensrommet ikke kommer i varebiler og trailere. Jeg tviler også på at de drikker vodka og snakker polsk. Men hva skjer nå? Jeg går ut ifra at dere driver med spritsmugling. Men jeg har verken sett ansikter eller bilnumre. Kan dere ikke bare la meg gå? Jeg skal love å ikke fortelle noe til en levende sjel. Jeg kan til og med kjøpe en kasse vodka av dere ennå jeg brenner sjøl".
"Vi får vente og høre hva sjefen sier. I mellomtida skal du få drikke så mye du vil, helt gratis".
På ny blir flaska presset mot leppene hans. Etter et par gode slurker lukker han munnen og trekker hodet unna.
"Nå tlol jei det holel". Han har problemer med artikulasjonen. Om det skyldes at han begynner å bli full, eller om det er tunga som er hoven, vet han ikke.
"Du får ta litt til".
Denne gangen åpner han ikke munnen når flaska kommer. Han hører mannen med flaska si et eller annet. En person tar tak i hodet hans og holder det som i en skrustikke. En annen klemmer om nesa og åpner leppene. Nå har han ikke noe annet å gjøre enn å svelge brennevinet som renner inn mellom tennene hvis han skal få luft.
Han har fått i seg over en flaske, riktig nok med mye søl, da den roterende verdenen rundt ham plutselig stopper, går litt i revers, og blir svart.
"Hei, nå må du våkne"! En eller annen rister ham i skulderen og han ser seg fortumlet rundt. Øynene er såre og kroppen skjelver av kulde. Ristingen er ikke noen vidunderkur mot verken hodepinen eller kvalmen.
"Hold opp med å riste meg", får han fram mellom klaprende tenner, og fortsetter, "fy fanken så kald". Han fomler på rattstammen etter nøkkelen for å starte bilen, og sette på varmeapparatet, men finner den ikke.
"Jeg tror ikke du skal kjøre noe sted i den tilstanden du er i". Den irriterende stemmen til risteren forteller at han har tatt nøkkelen for sikkerhets skyld.
Ole snur på det verkende hodet og prøver å få stemmens eier i fokus.
Er det en politimann? Han gnir seg i øynene.
"Du får heller komme over i bilen vår. Vi må kjøre deg til legekontoret for en blodprøve og en undersøkelse. Det ser ut til å ha vært litt av en fest i natt. Du kan være glad for at sjåføren på bilen som kom for å tømme søppelcontainerene fikk øye på deg, ellers spørs det om du ikke hadde frosset i hjel. Han gløtta på døra og så at du var i live. Brennevinslukta i bilen var ikke til å ta feil av, så han ringte oss. Nå bærer det som sagt først en tur til legen, deretter bort på kontoret vårt for et lite avhør. Så sant vi ikke avdekker andre ulovligheter kan du få dra hjem og legge deg etterpå".
"Ulovligheter", mumler Ole, "jeg har da ikke gjort noe galt. Tvert imot, jeg holdt på å fange noen flasketyver som stjal tomflasker, men isteden var det de som fanget meg. Jeg fulgte dem på GPSen til en opplyst plass ute i skogen".
Ole er på vei til å stikke hånda i innerlomma for å undersøke PC-en, men den blir stoppet av politimannen. "Har du våpen"?
"Nei, jeg skulle bare se hvordan det hadde gått med PC-en min".
Politimannen stikker hånda ned i lomma og drar ut vraket av det som en gang hadde vært en PC. "Var dette alt du greide å finne i søpla? Det var ikke mye å samle på".
"Den var hel i sted", svarer Ole og skjelver. "Nok om det. Der ute i skogen hadde de en svær trailer med brennevin. Rundt den sto flere mindre varebiler. Jeg forsto ikke hva de sa, men jeg var sikker på at de skulle ta livet av meg. Jeg prøvde å si at jeg trodde de var romvesener. Så skjenket de meg full, og etterpå husker jeg ikke mer. Men da sto ikke bilen min her altså, de må ha flytt'an".
"Ja da", svarer politimannen, "du var altså helt edru, og bare ute og fulgte etter noen som hadde tatt tomflasker fra deg ved hjelp av signaler fra en ødelagt datamaskin. Så viste det seg at de var romvesener som skjenket deg full på rom, og sminket deg med sot og blod. Deretter løftet de opp bilen din med deg og et dusin tomme brennevinsflasker i og slapp den ned her. Den får du dra lenger ut på landet med"!
