Elgskrekk 3
Av Ola Bakke
Rukkedalen
Mona er snart ferdig med dagens treningsøkt. Hun er 165 centimeter høy og veier nesten 85 kilo. Til våren er hun russ og målet hennes er å være 20 kilo lettere innen 17. Mai. For å oppnå målet har hun ikke bare lagt om kostholdet, men også begynt å trene. De eneste musklene hun hadde trent de siste årene var kjevemusklene og musklene i fingrene på høyre hånd. Fram til i høst hadde fritidsbeskjeftigelsene hennes vært spising og meldingsskriving på mobiltelefonen, to ting hun mer enn gjerne kombinerte.
Da skolen startet opp igjen etter ferien hadde de fått ny gym-lærer. Det var en tidligere offiser fra forsvaret. På grunn av nedbemanning hadde han tatt etterutdanning og blitt lærer. Han krevde orden i rekkene og full disiplin. Allerede i første time ga han beskjed om at hvis han så en mobiltelefon i bruk i en av hans timer så kom den til å bli beslaglagt. Han sa også at alle som ikke møtte opp til gymnastikktimene måtte ha legeerklæring på hvorfor de var fritatt. "I forsvaret er det full likestilling", fortsatte han, "så dere jenter er ikke fritatt fordi om dere har mensen". Hans fortid i forsvaret vistes også ved at det første oppdraget snekkerlinja på skolen fikk dette året var å bygge en hinderløype. Den ble anlagt i skogen ved siden av idrettsbanen på baksiden av skolen.
I begynnelsen av november opprant dagen hun hadde gruet seg til. Nesten alle guttene i klassen og en god del av jentene hadde fulgt byggingen av løypa trinn for trinn. Gjennom hele høsten gjør deres maleriske beskrivelser av de forskjellige apparatene henne skrekkslagen. Hun hadde gjerne byttet en gym-time med hel dag med matematikk. At noen kunne fryde seg over først å krabbe i søla, for deretter å klatre opp et løsthengende nett, for så å gå armgang over til en plattform hvorfra man svinger seg ut i et tau til neste hinder, er utenfor hennes fatteevne. Hvorfor kunne de ikke heller spille ball? Med klassens dårligste kondisjon og største kropp var hun bestandig keeper. At hun hele tida fikk kjeft fordi hun var så treg og klossete bet hun i seg så lenge hun slapp å løpe.
Løping var akkurat hva hinderløypa begynner med. De startet med et minutts mellomrom, og Mona var nummer 11 som skulle av gårde. Først en runde rundt idrettsbanen. Jenta som startet etter henne passerer før hun er ferdig med runden. Deretter bærer det til skogs. I motsetning til de andre i klassen har hun ikke vært og sett på, eller prøvd det nye anlegget. Til tross for at hun er svett og varm, blir hun iskald da hun runder en treklynge og ser løypa foran seg. En pil viser vei til første hinder, en fem meter lang trestokk som er montert en halv meter over bakken. Hun skal akkurat til å entre stokken da hun blir dyttet til side av en gutt som skriker, "løype", før han fyker bortover stokken og kaster seg ned på alle fire. Så begynner han å åle seg under noen hindre maken til det hun skal til å stige opp på, bare at de står på tvers. Hun kommer seg over stokken uten å falle ned. Man skulle tro det var lettere å krabbe under hinderet enn å gå over, men slik er det ikke når man har en figur som Mona. Samme hvor mye hun prøver går det ikke. Til slutt sitter hun dønn fast og må ha hjelp av læreren for å komme løs. Hun får fortsette til neste hinder. Det er et storrutet nett av tauverk. Her skulle hun klatre opp for å komme til tauet hvor hun skulle slenge seg som Tarzan til neste hinder. Med god fart greier hun å komme seg nesten en meter opp i nettet. Føttene går gjennom maskene, men hun får tak i tauet med hendene. Hun prøver febrilsk å holde seg fast, men det blir for tungt. Taket glippet og hun blir hengende etter knærne mens håret subber i bakken. Overdelen på treningsdrakta glir ned og blottlegger valkene hun har rundt livet. Læreren prøver forgjeves å få henne løs. Han må til slutt be om hjelp fra tre av de sterkeste gutta i klassen. Hun er så flau at hun har mest lyst til å dø da treningsbuksa også sklir av henne og de blekfete lårene kommer til syne. Guttene kikker brydd en annen vei, og det slår henne at hvis en av de andre jentene i klassen hadde vært i samme situasjon så hadde de sikla og gjort hva de kunne for å beføle henne både her og der. Straks hun er løs drar hun opp buksa og lunter hjemover.
Noe så pinlig hadde hun ikke opplevd før. Hun har heller ikke noe ønske om å oppleve det igjen. Og den eneste måten å unngå det på var å gå ned i vekt og erstatte noe av fettet med muskler. Der og da bestemmer hun seg for å endre livsstil. Matvanene blir lagt om og hun begynner å trene. Farens gamle ergometersykkel blir hentet fram fra garasjen og hun sniker seg ut for å jogge etter mørkets frambrudd. Det går tungt til å begynne med, men da hun ser at vekta har sunket med fem kilo den første måneden får hun den oppmuntringen hun trenger.
I forrige uke kom snøen. Det var bortimot ti år siden hun sist hadde hatt ski på bena. Nå sto hun gjemt under tribunen til idrettsplassen og ventet på at lysløypa skulle bli tom for folk. Hun ville ikke at noen skulle se hennes klossete forsøk på holde seg på bena. Så fort sistemann har reist spenner hun på seg de nye langrennsskiene. "Faen så smale de er", sier hun til seg selv, "det er jo verre enn å gå med stilettheler". Etter noen spektakulære fall begynner hun å få dreisen på det. Hun bestemmer seg for å ta sløyfa på fire kilometer. De smørefrie skiene sitter godt i oppoverbakkene, og hun hviner av fryd og går på trynet i alle utforbakkene. Etter hvert finner hun takten og oppnår god fart på flatene. Det var jo faktisk morsomt. Da hun kommer tilbake til start bestemmer hun seg for å ta en runde til med det samme. Halvveis rundt henger hun og hviler på stavene etter å ha forsert løypas lengste bakke i høyt tempo. Nå er det tyngste unnagjort, herfra er det bare utforbakker og flater hele veien "hjem".
I det hun skal til å sette utfor den første bakken hører hun et brak bak seg. Lampene som henger fra ledningen med ca. femten meters mellomrom begynner å "danse" nedover løypa. Før hun rekker å reagere kommer to brak til i rask rekkefølge før lyset forsvinner. "Hva faen var det"? Hun prøver å se seg rundt, men det er så mørkt at hun ikke ser hånda si selv om hun holder den rett foran ansiktet. Et kraftig hvin kommer plutselig fra mørket over hodet hennes. Hun bøyer seg instinktivt ned. Lyden blir sterkere. Det høres ut som om noen drar isopor fram og tilbake over en vindusrute. Like brått som lyden startet stopper den igjen, og et øyeblikk etter er det noe som griper om skulderen hennes. Hun setter i et hyl og prøver å vri seg løs. Det viser seg å være enkelt. Tingen som holder henne lar seg lett dytte unna og prøver ikke å få tak i henne på nytt. "Hadde det bare vært en kvist"? Etter litt fumling i snøen finner hun noe som etter nærmere beføling viser seg å være ledningen og vaieren til lampene. Lyden hun hadde hørt skyltes altså at noen hadde røsket i ledningene til de ble slitt av. Men hvem? Er det noen i klassen som driver ap med henne? Hun snur seg, men hører verken latter eller ser antydning til lys. "Samme hva det er så må jeg prøve å komme meg hjem", sier hun til seg selv.
Foran seg har hun en ganske lang bakke, og hun vet at skiene sto i riktig retning da lyset ble borte. Skisporene er ganske dype. Hun snur seg slik at hun får skiene på tvers av fartsretningen og begynner å gå forsiktig sidelengs ned bakken. Den ene staven holder hun opp ned og lar håndtaket gli i skisporet som en slags "blindestokk". Det går ikke fort. Nattsynet har kommet seg såpass at hun ser forskjell på granene som står tett på begge sider av løypa og den litt lysere stripa rett opp som må være himmelen. Bakken begynner å flate ut da hun hører lyder bak seg. Da hun snur seg ser hun fremdeles ingen ting. Hun prøver å skynde seg, men det er ikke lett når man går sidelengs. Den ene skituppen henger seg fast i et eller annet og hun går overende i snøen. Gråten tar henne og hun har mest lyst å bli liggende til det blir lyst. Igjen hører hun lyder. Og nok en gang ser hun bakover. Synet som møter henne får gråten til å stoppe midt i et hikst. Ut av mørket på toppen av bakken kommer noe som ser ut som en enorm selvlysende fugl med utspilte vinger. Til tross for at den ikke slår med vingene beveger den seg opp og ned. Hun famler rundt seg i snøen og finner til slutt staven hun hadde mistet i fallet. Så fort hun er på bena begynner hun å bevege seg sidelengs som en krabbe igjen. Redselen gir henne uante krefter, men ikke bedre koordinasjonsevne. Etter noen meter tråkker hun på staven og går på trynet igjen. Dette partiet av løypa er isete og har dype spor. Hun slår seg kraftig på knær og albuer. Mens hun gråter og banner stabler hun seg på bena. Noe varmt renner nedover kinnet. Med fingrene kjenner hun et sår i tinningen. Da hun kaster et kjapt blikk bakover, ser hun at den lysende fuglen har kommet adskillig nærmere. Så stor den er! Vingespennet ser ut til å fylle hele åpningen mellom granene. Noe varmt begynner å renne nedover lårene hennes også.
Fra forrige runde husker hun at dette islagte stykket var ganske langt. "Kanskje skiene vil følge sporene hvis jeg lar dem gå som de vil", tenker hun. Det måtte bare prøves, for med den farten hun oppnådde når hun famlet seg fram sidelengs hadde hun ikke en sjanse til å komme seg unna hva det nå var som kom bak henne. Ja, hva var det egentlig? Hun hører tunge skritt som trår gjennom den hardpakkede snøen i løypetraseen, men fuglen henger jo i lufta! Hun får skiene ned i hver sin "renne" og begynner å pigge seg framover i nesten totalt mørke. Nattsynet har nå blitt enda bedre og hun kan se en liten forskjell mellom snøen, himmelen og de enda mørkere granene. Men hun ser verken løypa eller konturene i snøen. Det får bare stå til, hun har ikke noe annet valg. "Nå skulle de andre i klassen ha sett meg", tenker hun mens hun farer bortover isen.
Til tross for pulsens intense banking i ørene og skienes skraping mot isen hører hun at det som er bak henne kommer nærmere og nærmere. "Hva faen kan det være for noe"? Hun innså at hun snart ville måtte komme til å forsvare seg. Men mot hva? Det var ingen fugler som fløy på den måten. Og hvorfor hørte hun tunge skritt i snøen? Selvlysende fugler med to meter lange bein hadde hun aldri hørt om. Kunne en UFO ha krasjet med en av stolpene som holdt ledningene til lyset? Kanskje en av mannskapet var på jakt etter henne fordi de trodde det var hun som hadde spent opp ledningene for å fange dem? Noe puster henne i nakken og hun kjenner en stram lukt av furu. "Fuglen" er nå så nær at hun ser en vingespiss ut av hver øyekrok. Hun venter bare på at skarpe klør skal gripe henne i nakken. Mens hun krøker seg sammen løfter hun begge skiene ut av løypa og styrer rett mot den mørke veggen som omgir henne. Terrenget begynner å helle nedover og farten øker. En kvist slår henne i ansiktet. Hun slipper stavene og holder begge hendene foran ansiktet isteden. Det blir brattere og brattere og hun setter seg ned mellom skiene. At hun nå er inne mellom trærne kjenner hun på greinene som slår mot knær og armer, samt stubbene som til stadighet gir henne slag i baken. Men farten til den tunge kroppen greier de ikke å dempe. Under hele ferden mellom granene skriker hun i smerte og redsel. Så er det slutt på piskingen og hun åpner øynene. Mellom fingrene ser hun lysene fra bygda under seg. Så forlater skiene snøen og hun forsvinner ut i løse lufta. Hylet hun nå gir fra seg vekker opp alle i flere kilometers avstand og samtlige av hundene i dalen begynner å gjø. Etter et svev som synes å vare i en evighet treffer hun bakken med rompa først. Hylet blir avbrutt da all luft blir slått ut av henne og tennene nesten biter gjennom tunga. Etter å ha sklidd et stykke stanser bena mot et eller annet. Hun blir kastet forover og ut i fritt fall igjen. Med hendene foran øynene gjør hun uten å vite om det sin første kropperte salto før hun ender halvveis oppe i et grantre. I et ras av snø sklir hun nedover fra grein til grein før hun havner som en bylt på bakken.
Etter å ha fått flere meldinger om redselsskrik fra det som på folkemunne ble kalt "Skolefjellet" beordrer lensmannen en leteaksjon. Mona er fremdeles bevisstløs da hun blir funnet tre timer senere.
Mens hun er på vei til sykehus med Luftambulansen begynner lensmannen med sine undersøkelser. Noen av dem som hadde hjulpet til under leteaksjonen påsto at de hadde sett et merkelig, svakt grønnskjær fra toppen av fjellet like etter de hadde hørt skriket. Han hadde ringt skolens vaktmester for å få ham til å sette på lyset i løypa. Vaktmesteren kunne bare konstantere at lysbryteren var slått på, og at det måtte være brudd på ledningene et sted. Sammen med to lensmannsbetjenter, som i tillegg til kraftige lommelykter også har tatt med seg hvert sitt våpen, går han ut for å undersøke løypa. Det er ingen merker etter fottøy i snøen, kun skispor. Etter hvert som de fjerner seg fra bebyggelsen blir det flere og flere spor etter elg i løypetraseen også. Dette er et årvisst problem for dem som preparerer løypa, så ingen av dem tenker på elg da de kommer fram til den brukkne stolpen. De finner ingen tegn til råte eller andre svakheter på bruddstedet. Stolpen er riktignok ikke så tjukk, men et menneske hadde aldri greid å brekke den. Selv om Mona som var stor og tung, hadde klatret til topps og svaiet fram og tilbake, hadde hun ikke greid å brekke den. Dessuten er både ledningene og vaieren som holdt dem oppe slitt av. Vaktmesteren mente at vaieren skulle tåle flere tonns vekt, og kunne ikke fatte hva som hadde skjedd. Flere av stolpefestene var rett og slett revet ut av treverket slik at ledningene lå på bakken et langt stykke bortover. "Det lyset som noen påstår å ha sett må ha vært gnister som oppsto da kablene ble brutt", sier en av betjentene. De følger løypa videre opp kneika og ned på den andre siden. "Se her er det en idiot som har gått mot løperetningen", sier vaktmesteren. Han peker på noen skispor som tydelig viser at en person har tråkket seg oppover bakken. Ja ikke bare bakken, vedkommende har faktisk begynt å gå sidelengs de siste tjue meterne før stigningen begynner. "Sikkert en danske eller en pakkis", mumler en av betjentene. Midt utpå en islagt flate ser de plutselig sporene etter et par ski som tar av brått mot venstre. Den ene av betjentene følger spora med lykta til de forsvinner mellom trærne. "Det var nok her hun var når lyset forsvant", sier vaktmesteren som er lokalkjent. "Dette må være sporene hennes. Bak de trærne der går terrenget bratt nedover før det ender i et stup. Etter som jeg har forstått var det omtrent nedenfor her hun ble funnet. Men jeg kan ikke begripe hvorfor hun har forlatt løypa. Hun kunne jo bare tatt det med ro og latt skiene gli i sporene helt hjem".
Da Mona våkner opp på sykehuset utpå dagen er hun fullstendig mørbanket. Hun har sydd flere sting i tunga og munnen er full av tamponger. Ut av bandasjene på den ene armen går en slange opp til en pose med klar væske. Både moren, faren og lillebroren sitter rundt senga. "Du er sprø altså", sier broren så fort han ser hun er våken. "Til og med de gærne folka du ser på TV hadde ikke satt utfor der altså". "Hysj da", sier faren, "du ser vel at hun ikke kan snakke". "Hvordan er det med deg", spør moren, "og hva var det som skjedde"? Mona gjør en skrivende bevegelse i lufta. Broren forstår og løper for å finne penn og papir.
Mona tegner noe som familien synes ser ut som et elghode med store horn. Under skriver hun: Jeg ble forfulgt av en kjempediger selvlysende fugl. Foreldrene ser på hverandre. "Hun har nok fått en kraftig hjernerystelse", sier faren lavt. "Vi får la henne hvile, så får vi håpe hun er bedre i morgen".
Det er nok flere som ser det selvlysende elghodet, men de tør ikke fortelle det til noen av frykt for å bli ledd ut og sett på som en tulling. Blant annet blir en gammel erfaren elgjeger vekket av et forferdelig leven fra hundegården en natt. Da han titter ut av vinduet synes han at han ser noe som ligner på et elghode med et digert gevir som lyser i mørket. Innen han har fått på seg tøy har bikkja greid å komme seg ut av hundegården og står og skraper på døra mens den uler. Så fort han åpner piler den inn og nekter å komme ut noe mer. Etter at bikkja har gjort fra seg inne i flere dager må han få veterinær til å komme og avlive den.
Et par lokomotivførere ser elgen med det selvlysende hodet stå langs linja, men tør ikke si noe av frykt for å bli tatt ut av jobb. Den blir også observert av trailersjåfører og andre som er ute på veiene nattestid. For å unngå å bli tatt inn til utvidet prøve, eller kanskje til og med bli erklært sinnsyk og sperret inne, er det ingen som melder fra om elgen.
Naturen går sin gang selv for "spøkelseselger", og før juleaften er begge gevirene borte.
Den unge amatørastronomen Georg Jensen hadde fått et teleskop av sin forlovede til jul. Nå var det bare to dager til året var omme og han hadde ennå ikke fått prøvd det. Været hadde skiftet mellom snø og tåke og han hadde vært inne på yr.no hver time for å se om det var tegn til bedring. I natt er det spådd klart vær. Og ikke nok med det, en meteorsverm er i vente. Han gleder seg som et barn og timene til det blir mørkt er lange.
Teleskopet blir satt opp tidlig på ettermiddagen. Stadig vekk er han ute og pusser linsene eller strammer skruene på teleskopbeina til stativet. Innimellom blar han i astronomibøker og flytter den dreibare skiva på stjernekartet for hvert kvarter. Han er inne på yr.no og finner retningen til meteorsvermen. Så er det ut med kompasset og fininnstille teleskopet på nytt. Som en hyperaktiv unge som venter på nissen på juleaften farer han mellom vinduet og spisebordet for å se om det fremdeles er klart vær.
Endelig er tiden inne. Foreløpig er det bare Venus som er synlig på himmelen i sør. Han finner den i det lille siktet oppå teleskopet. Plastlokkene i begge ender er tatt av, men da han bøyer seg litt lenger ned for å se gjennom selve teleskopet, ser han bare tåke. Da han trekker hodet tilbake ser han at det er dugg på linsa. Han hadde ikke tenkt på at han ikke skulle puste på den. Det viste seg at det var mer han ikke hadde tenkt på. For da han har tørket linsa, og etter mye fomling fått Venus i fokus, begynner han å fryse. Termometeret viste minus tretten, og det er lite når man bare har på seg tøfler og klær til innebruk. Da han hadde fått på seg støvler og bobledress har adskillig flere stjerner kommet til syne.
En helt ny verden åpenbarer seg for Georg da han endelig behersker bruken av teleskopet, og han blir som hypnotisert. Forloveden hans er flere ganger ute og spør om han ikke snart skal komme inn. "Ikke trå på terrassen, teleskopet rister", hadde han skreket sist hun var ute for å gi ham en kopp kaffe. "Varm kaffe lager dugg på linsene", hadde han lagt til. Der hun står og betrakter ham gjennom stuevinduet før hun går til sengs, lurer hun på hvor smart det var å gi ham denne presangen. Hun hadde sittet i kjellerstua og sett på en liten reise-TV med dårlig bilde i hele kveld, og alle lys ute og i hele huset var slukket. Teleskopet ville ikke fungere hvis det ble utsatt for "lysforurensing" hadde Georg forklart. Hun håpet det bare hadde nyhetens interesse.
Da hun våkner neste morgen ser hun at Georgs seng er urørt. Han sitter ved bordet i fullt turutstyr da hun kommer inn på kjøkkenet. Foran ham er det en stabel på i alle fall ti brødskiver. "Jøss blir man så sulten av å se på stjerner", spør hun. "Jeg skal på tur", svarer han. "Mens jeg sto ute i natt så jeg massevis av stjerneskudd. Jeg er helt sikker på at en meteoritt passerte rett over huset her og landet oppi åsen. Nå tenkte jeg å ta en tur for å se om jeg kunne finne noen biter av den. I morgen er det spådd snø igjen så jeg må gjøre det i dag". "Men du har jo ikke sovet i natt", sier hun. "Nei, men jeg tar med soveposen og det lille fjellteltet slik at jeg bare kan legge meg når jeg blir trøtt. Jeg har også pakket ned primusen og noen suppeposer. Det skulle ikke begynne å snø før utpå dagen i morgen, så da kan jeg lete litt i morgen formiddag også". "Og hvor stor er sjansen for å finne en meteoritt? Siden det er så få som er funnet skulle man tro det var vanskeligere enn å vinne i Lotto. Bli heller hjemme. Vi kan kose oss litt i senga, og så kan jeg lage litt god mat mens du får deg litt søvn". "Vi har jo enda noen fridager igjen, og jeg er tilbake i morgen".
Han stapper den store matpakka ned i sekken og lukker den. Mens hun stirrer stivt og avvisende framfor seg gir han henne et kyss på hvert kinn. "Ikke vær så sur da. Jeg skal komme hjem med en meteoritt til deg", sier han mens han slenger sekken på ryggen. "Jeg vil heller ha noen diamanter", svarer hun, "gjerne sittende på en ring av gull". "Du får gå ut og se på himmelen i kveld. Når du ser et stjerneskudd kan du ønske deg tre ting", sier han før han lukker døra bak seg.
Hun går bort til vinduet og blir stående og følge ham med øynene der han går oppover veien. Den var strødd så han måtte ta skiene på skulderen det første stykket opp åsen. Ryggsekken, med soveposen på tvers og teleskopet stikkende rett opp, så tung ut. Han er så sikker på at hun følger med fra vinduet at han snur seg og vinker i den siste svingen hvor veien er synlig fra huset. Hun vinker automatisk tilbake enda hun vet han ikke kan se det.
Georg følger bygdeveien et par kilometer før han tar av en brøytet tømmervei som stiger brått oppover det første stykket. Da den begynner å flate ut tar han på seg skiene. Etter en stund ender tømmerveien på en stor plass som er halvveis fylt med nyhogd tømmer. Han drar inn lukten av tyri og fersk kvae. Det har vært en hard oppstigning så han bestemmer seg for å ta en pause og titte litt på kartet.
Det var første gang han var i dette området. Marianne, hans forlovede, hadde mistet sin far som var skogsarbeider i en arbeidsulykke mens hun var liten. I begynnelsen av desember hadde moren hennes plutselig omkommet i en uforklarlig utforkjøring på en lang rett strekning av riksveien. Ingen tekniske feil ble funnet på bilen, og obduksjonen påviste verken hjertestans eller andre ting som kunne nedsatt hennes bevissthet. Noen store elgspor krysset veibanen ca. ti meter før det stedet hvor bilen gikk gjennom brøytekanten. Dette fikk politiet til å trekke den konklusjon at hun hadde bråbremset for en elg og mistet kontroll over bilen. Marianne, som var enebarn, hadde arvet gården. De var begge studenter ved Universitetet i Oslo og nå var de her på juleferie.
Kartet hadde han funnet i en skuff i gangen. Det var fra 1947, men terrenget burde jo være det samme. Han er ivrig friluftsmann og har ingen problemer med å finne ut hvor han er. På kartet er bygdeveien merket som dårlig traktorvei, og tømmerveien som han nå befinner seg i enden av, er merket som sti. Stien ser ut til å fortsette innover til et stort vann som ligger midt i den tykke streken han har trukket over kartet med markørpenn. Flere timer hadde han brukt på å finne meteorittens trolige bane. "Basecamp" får bli på høyden nord for vannet. Derfra burde han med teleskopet kunne se hele vannet og en stor del av området omkring.
Stien hadde ikke gjennomgått samme oppgradering som resten av "veinettet". Den er rett og slett borte. Han bestemmer seg for å følge det islagte bekkefaret i bunnen av dalen fram til vannet. Det blir en møysommelig tur opp små vannfall og under busker som henger tunge av snø utover bekkeløpet. Da han kommer ut av barskogen og ut på en lang myr med dvergbjerk går det lettere. Før han kommer til vannet tar han av fra bekken og går oppover i åsen. Han blir bare stående å måpe da han har forsert den siste bratte kneika og står på toppen. Synet som møter ham er verd alle strabasene. Under ham ligger vannet han hadde sett på kartet, men utsikten videre går langt, langt utenfor det området som dekkes av kartet. Han er sikker på at det er Gaustatoppen han skimter i det fjerne. Kan det være Rondane han ser i den andre retningen? Dumt han ikke hadde tatt med seg et kart over hele Østlandet.
Rett under toppen er det en liten hylle hvor han bestemmer seg for å slå leir. Han setter fra seg sekken. Snøen på hylla blir tråkket til. Selv om det er bunn i teltet kan det bli kaldt å ligge rett på snøen. Noe røsslyng hadde stukket opp av snøen litt lenger nede i lia. Ei rype som har gjemt seg under lyngen flakser skrikende fram da han begynner å røske i plantene. Han skvetter, går på ryggen, og sklir flere meter nedover før han stopper mot en stein. Der blir han liggende og betrakte rypas flukt bortover fjellsida. "Tenk å bli så skremt av en liten fugl", sier han til seg selv.
Et tykt dekke av lyng dekker snart snøen hvor han slår opp teltet. Han setter seg på den utrullede soveposen og spiser noen brødskiver som han skyller ned med varm kakao fra termosen. Til og med våtservietter har han husket på, og fingrene blir grundig rengjort før han tar lokket av den lange, sorte sylinderen som inneholder teleskopet. Med spesialpapir tørker han av linsene. Deretter monteres teleskopet på stativet. Han har laget et sete i snøen og dekket det også med lyng.
Hele dagen sitter han og speider etter hull i snøen. Utpå ettermiddagen får han øye på noen svarte flekker på isen i motsatt ende av vannet av der hvor han kom opp. Det er det eneste han har sett hele dagen som kunne ligne på meteoritter. Han begynte å bli lei av å stirre utover nesten ubrutte hvite flater og bestemmer seg for å dra ned og undersøke ha det svarte er for noe. Skiene glir godt og det er ikke mange stavtakene han trenger å ta for å nå den krokete, lille furua han hadde tatt seg ut som landemerke fra toppen. Ca. tjue meter øst for furua skulle det svarte ligge. Men hva er det for noe rart som ligger inntil stammen på furua? Da han kommer nærmere ser han at det er et digert elggevir som er helt dekket med iskrystaller. Han stapper det i sekken som han hadde tømt for å få plass til meteorsteinene. Kun halvparten går ned i sekken, men han strammer snora i åpningen og håper det vil holde seg på plass. Det svarte han hadde sett ovenfra var sunket ned i snøen slik at han ikke ser det før han er rett over det. Og det han ser er en stor haug med elgmøkk. Skuffet begir han seg tilbake til teltet. Geviret blir lagt igjen utenfor teltåpningen. Sittende på soveposen spiser han opp resten av matpakka og tømmer termosen for kald kakao. Han er lei av å lete etter meteoritter og bestemmer seg for å sove noen timer.
Da han våkner noen timer senere er han kald og sulten. Det hadde begynt å mørkne. Han går ut for å tisse. Samtidig tar han med seg et kokekar som han fyller med snø til suppe. På vei inn igjen tar han med seg det store geviret. Det er fint å sitte på når jeg spiser tenker han. Etter å ha krabbet opp i soveposen igjen setter hans seg på den konvekse siden av geviret og fyrer opp primusen. Etter hvert blir det varmere i teltet og lukta av ertesuppe er gjennomtrengende.
Det har blitt stummende mørkt utenfor da han er ferdig med å spise. Han bestemmer seg for å finne lommelykta før han slukker primusen. I det han reiser seg velter geviret og blir liggende med den andre siden opp. Han finner lykta og snur seg for å finne "stolen" sin. "Hva faen", sier han høyt. Det store geviret lyser fosforiserende grønt. Han tar noen raske skritt bakover. Alle som har ligget i sovepose vil kunne bekrefte at den ikke er lett å bevege seg i. Derfor ramler han baklengs over den brennende primusen. Soveposen med nylontrekk tar øyeblikkelig fyr. Den brennende parafinen lager snart hull i teltgulvet, og all den tørre lyngen under teltet flammer opp til et voldsomt bål. Georg skriker og krabber rundt i ildmørja, drar inn masse røyk og begynner å hoste. Han trekker soveposen over hodet og beveger seg som en åme under den brennende teltduken. Mer av den svarte røyken blir dratt ned i lungene og han hoster voldsomt nok en gang før han blir liggende stille.
Det har snødd et par timer og begynt å mørkne før Marianne begynner å ane uråd. Han burde ha vært hjemme nå. Mobiltelefonen hans lå på bordet i stua. Ingen av dem hadde tenkt på at han kunne ta den med seg i tilfelle noe skulle skje. Selv om han hadde med det han trengte av utstyr og var en dreven friluftsmann kunne han jo brekke et ben eller ødelegge seg på en eller annen måte. Hun ringer lensmannen og forklarer situasjonen. Han kontakter Røde Kors og mindre enn en time etter hun ringte, er den første gruppa med frivillige letemannskaper på vei ut av tunet.
I grålysningen dagen etter begynner en av hundene å bjeffe og grave i snøen på ei lita fjellhylle like under toppen av Lyngfjellet. Letemannskapene som overtar gravingen forstår til å begynne med ikke hva det er de har spadd fram fra snøen. Det ser ut som en svidd kjempelarve, med noe som kan se ut som en overdimensjonert, svartbrent hånd stikkende ut i den ene enden. Først da de har veltet bylten rundt, og ser de den lange glidelåsen, forstår de at det er Georg de har funnet. Da de har skåret av ham restene av soveposen ser de at han tviholder på et digert elggevir som han har dratt halvveis inn i posen.
Oscar Ødelien blir åtteogåtti år om en uke. Han bor fremdeles hjemme på gården hvor han er født og oppvokst. For sju år siden døde kona, så nå var han alene i den gamle stua. Ja det var ikke bare i stua han var alene, han var den siste fastboende i hele den bortgjemte Liegrenda. I hans barndom hadde det bodd opptil femti personer her. De hadde til og med hatt egen skole.
Nå var alle de bratte åkerlappene overgrodd med løvskog, og de fleste uthusa i ferd med å synke sammen. Noen av hovedhusene ble brukt som feriested for utflytta bygdefolk, men om vinteren var det sjeldent noen her. Alle løvskogens knopper pluss at det var så stille, gjorde Liegrenda til et yndet sted for elg. Med unntak av et lite område nærmest huset er snøen helt opptråkket og alle trærne har tydelige spor etter "skogens gartner".
Han har skutt over hundre elg i sitt liv, og de største gevirene dekker hele kortveggen på låven. Jakta måtte han oppgi for noen år siden da begynte å få problemer med å holde børsa rolig. Men med jevne mellomrom tar han fram geværet, legger det an mot vindusposten, følger et dyr gjennom kikkertsiktet, og trekker av når han er helt sikker på ikke å bomme. Det kommer bare et tørt klikk. "Der fikk jeg deg", sier han høyt til seg selv mens elgen tygger uanfektet videre. I det siste har han vurdert å putte patroner i geværet igjen.
Det var omtrent en uke før juleaften han hadde sett den for første gang. Deretter hadde den kommet nesten hver kveld. Og den kom stadig nærmere. Første gang hadde han bare skimtet et merkelig grønt lys mellom granene som omga jordet. Neste kveld kunne han gjennom kikkertsiktet se at det var en diger elgokse med selvlysende ansikt. Han fortalte hva han hadde sett til sin datter da han snakket med henne på telefonen for noen dager siden. Hun hadde bare ledd og spurt om han ikke hatt gitt seg med brenninga ennå. "Jeg sender deg en bok til jul. Du får kose deg med den om kvelden i stedet for å helle i deg hjemmebrent og leke krypskytter på stuegulvet. Du begynner vel å bli litt for gammel for den slags nå", hadde hun avsluttet med.
Nå hadde han hadde vært på eldresenteret til julemiddag. "Julemiddag uten øl og akevitt", fnyser han så fort drosja har kjørt. I protest hadde han drukket vann hele kvelden. "Clausthaler", fortsetter han, "hva faen er vitsen med øl uten alkohol"?
Før jul hadde han vært den årlige turen på vinmonopolet. Så fort vinterklærne er av, åpner han lemmen i stuegulvet og henter opp en flaske med kjellerkald juleøl. Deretter bærer det bort til det rosemalte hjørneskapet hvor han tar fram en flaske Linje Akevitt. På kjøkkenet åpner han ølflaska og tar med seg et gråslitt Duralex-glass. Etter å ha lagt et par vedkubber i ovnen, setter han seg ned ved det slitte bordet under vinduet. Juleølet er det ikke noe i veien med, så over halve flaska går ned i den første slurken. Akevitten blir helt i kjøkkenglasset, og etter en god munnfull bestemmer han seg for å tenne en sigar også. Det er jo juleaften, og det er ennå et par stykker igjen i esken han fikk til åttiårsdagen. En ny ølflaske blir også hentet før han slikker på sigaren og fyrer den opp. Det er et år siden han røkte sist derfor blir han litt svimmel etter de første trekkene. Men etter noen slurker akevitt føler han bare velvære. I alle fall i kroppen. Hodet er det verre med, det er i fullt opprør. Han var forbanna på alle dem som hadde latterliggjort ham, men mest på seg selv som hadde gitt dem grunn til det.
Så dum han hadde vært som hadde fortalt om elgen med det selvlysende fjeset. I morgen kom hele bygda til å vite at han Oscar hadde en skrue løs, og så fantasifigurer oppe i Liegrenda. "Du har vel ikke spist av den soppen som disse ungdommene fra byen kommer og plukker på jordene her hver høst", hadde bestyrerinnen på eldresenteret spurt. "Er du gæren", repliserte Oscar. "Nei, men det er kanskje du", kom det kjapt fra han Gulbrand i Kleiva, og dermed var moroa på hans bekostning i gang. "Det er ikke et av reinsdyra til julenissen du har sett da? Har ikke Rudolf sånn lysende nese"? "Har du sett UFOer og små grønne skikkelser også"? "Har du ikke gitt deg med denne hjemmebrenninga ennå da, Oscar"? "Hvor mye hadde du helt innpå når du så denne lysende elgen"?
Bestyrerinnen hadde fulgt ham ut i gangen da han skulle dra. Mens de ventet på drosja hadde hun spurt om han følte seg bra, om han ville ha hjemmehjelp, tilkjørt middagsmat, eller om det var noe annet han trengte? Kanskje det var på tide å tenke på å flytte hit ned til eldresenteret? "Nei takk, jeg har det helt fint", svarte han og gikk ut for å gå drosja i møte.
Å bli sett på som en tulling ville han ikke finne seg i. "Jeg skal vise dem, jeg" sier han høyt til seg selv. Han åpner en skuff i hjørneskapet og tar ut en eske patroner. Da han har funnet våpenolje og renseutstyr, samt en ny ølflaske, tar han geværet ned fra veggen og pusser det omhyggelig. Bordet flyttes og han snur stolen mot vinduet. Etter å ha løsnet krokene på vinduet setter han seg ned og legger en patron i kammeret på den gamle Mauseren. Han sjekker at sikringen er på før han fyller opp akevittglasset. Så er det bare å vente.
Halvveis ned i glasset sovner han og våkner ved tretida av at han fryser. Et raskt gløtt ut av vinduet forteller ham at elgen ikke er utenfor. Han raker litt i glørne før han legger inn et par kubber og går og legger seg. "Får håpe jaktlykken er bedre i morgen", sier han til geværet som står lent mot bordet.
Marius Storelie har fått nytt skiutstyr til jul. Han er kretsmester i langrenn for "eldre junior". I år skal han være med i "Birkebeineren" for første gang. På grunn av julefrokosten hvor hele familien skulle være samlet hadde han ikke fått begynt treningen før langt ut på ettermiddagen. Moren hans hadde hatt vakt på eldresenteret kvelden før, så samtaleemnet under frokosten hadde vært Oscar Ødelien og hans syner.
Nå har han gått fire mil, og har bare utforkjøring hjem igjen. Det har begynt å mørkne. Nattsynet er godt, så selv om han har på seg en kraftig hodelykt, bruker han den ikke. Han bestemmer seg for å tisse før utforkjøringene. Det hadde vært flaut å tisse i buksa hvis han skulle ramle. Akkurat som hannhunder vil også menn ha et tre og tisse mot. Med en ski på hver side av en naken furulegg knepper han opp og tømmer seg. Da han skal kneppe igjen smekken ser han ned og sier, "hva faen", mens han hopper bakover. Det lyser grønt i snøen der hvor han har tissa. "Er det noen som har puttet noe i maten min for å drive ap med meg", er hans første tanke. Han pirker forsiktig borti det grønne med staven. Det virker helt massivt. Det var da ikke så kaldt at kroppsvarm urin skulle fryse på et øyeblikk. Forundret graver han vekk mer snø. Da et digert elggevir dukker fram tenker han på hva Oscar hadde sagt under julemiddagen. Han hadde hatt rett og alle hadde ledd av ham. Med geviret rundt nakken, støttet av venstre hånd, og begge stavene i den høyre, fortsetter han hjemover. Løypa går i bortover i fjellsida på oversida av Liegrenda før den svinger ned mot bygda. Det enslige lyset der nede får ham til å tenke på den stakkars gamle mannen som sitter der helt alene i jula. Og nå er han sikkert lei seg for at ingen ville tro på ham også. Isteden hadde de gjort narr av ham. Om sommeren pleide han å jogge den gamle bygdeveien gjennom Liegrenda, og han hadde flere ganger snakket med Oscar. Han hadde til og med fått vasket et skrubbsår der, og fått satt på plaster, etter han hadde snublet i et hull i veien i fjor sommer. "Jeg skal dra ned og vise ham geviret med en gang", tenker Marius. "Da blir han sikkert glad".
Snøen er dyp og løs utenfor løypa så han beveger seg forsiktig på kryss og tvers nedover lia mellom granene.
I kveld har Oscar bestemt seg for å holde seg våken. Han har kun spist et par brødskiver med sylte til middag, dog med en juleøl og en liten akevitt til. Deretter hadde han kokt en kjele kruttsterk kaffe som nå sto og småputret på ovnen. Han hadde unt seg en liten dråpe av hjemmeproduksjonen sin oppi. Med geværet på fanget satt han nå og speidet oppover lia hvor elgen pleide å komme tilsyne. Denne gangen blir ikke ventetida lang. Han er bare halvveis ned i kaffekoppen da et grønnaktig lys blir synlig over åskammen. Det fortsetter bortover lia et stykke før det begynner å krysse sikksakk nedover mot huset. Han finner lyset i kikkertsiktet, men greier ikke helt å se hva det er, avstanden er ennå for lang.
Forsiktig åpner han vinduet og tømmer kaffekoppen før han på nytt løfter Mauseren til kinnet. Nå er det grønne lyset helt nede ved granene i utkanten av jordet. Det forsvinner et øyeblikk før det dukker opp helt klart og tydelig i kikkerten. Flere ganger hadde elgen vist seg før det var blitt ordentlig mørkt, så han viste at det bare var ansiktet som lyste. Han flytter krysset i siktet til cirka en halv meter under det lysende feltet. Sikringen løsnes, og mens han puster forsiktig ut presser han avtrekkeren nesten umerkelig innover. Skuddet runger mellom veggene i stua og han ser lyset bevege seg litt før det synker og blir borte i snøen. Han lukker vinduet og tar på seg ytterklær og støvler. Jaktkniven blir spent på. I tilfelle dyret trenger et nådeskudd legger han en ny patron i geværet før han går bort for å partere byttet.
Marius har akkurat gått på trynet i noen dype elgspor. Han børster av seg snøen og finner geviret. I det han løfter det i været for å legge det på skuldrene hører han et smell. Samtidig er det noe som dytter han i brystet. Mens armene som holder geviret synker, tar han noen famlende skritt. Da blikket glir nedover kroppen for å se hva som hadde dyttet, ser han bare en rød farge som dekker hele brystet. Så blir alt svart og han stuper fremover.
Elgen som har stått på andre siden av huset løfter hodet fra den lille furua den akkurat har mishandlet. De rødsprengte øynene følger mannen som beveger seg tungt gjennom den dype løssnøen. Med hodet senket og det selvlysende ansiktet vendt mot bakken, følger den etter mannen i et stadig raskere tempo.
