Hjelp og hjelpere
Ola Anton Bakke
Rukkedalen
Jeg hørte et program på radioen for noen dager siden hvor en dame snakket om alt det merkelige som omgir oss. Hun fortalte at vi alle er omgitt av noe som kalles aura. Enkelte mennesker har den evnen at de kan fornemme denne auraen. Auraen kunne være forskjellig fra menneske til menneske. Den kunne variere i størrelse, farge og temperatur. Det kunne også være hull eller svakheter i den. Ut fra denne auraens tilstand skulle så noen være i stand til å fortelle oss om vi var friske eller syke, og hva som eventuelt feilte oss.
Jeg skal ikke påstå at jeg har overnaturlige evner. Men da jeg var på konsert forrige kvelden hadde jeg ingen problemer med å fornemme auraen til han som satt ved siden av meg, enda jeg trakk meg så langt unna jeg kunne. Jeg tolket auraen dit hen at han led av alvorlige mageproblemer, samt dårlig hygiene.
Radiodamen snakket også om noe hun kalte "Hjelpere". Hvordan de så ut fikk jeg ikke helt tak i. Men jeg oppfattet det som om de var en slags halvmeterhøy blanding av døde slektninger og nisser.
Om disse hjelperne var kjønnsfordelt, slik at gutter hadde mannlige hjelpere og jenter kvinnelige, forsto jeg heller ikke. Men alle mennesker hadde, i følge henne, alt fra en til et helt fotball-lag med disse små skikkelsene hengende rundt seg til stadighet.
"Ikke noe rart jeg ramler en gang i blant", tenkte jeg, "hjelperne mine flyr i veien. Jeg snubler rett og slett i disse usynlige gnomene som farer fram og tilbake mellom beina mine. Og når ting blir borte, er det sikkert disse tyvaktige vesenene som har tatt dem. Det er sikkert de som er skyld i alt rotet på låven og hobbyrommet også. Fint å ha noen å skylde på".
Men så begynte jeg å føle meg iakttatt der jeg satt. Brødskiva stoppet på vei til munnen. "Faen, tenk om det er en haug med vesener som står rundt bordet og følger hver bit jeg tar med store øyne. I og med at de er usynlige, hvilken garanti har jeg for at ikke en av dem har gjort fra seg på brødskiva mi? Og at alle nå står spente og venter på at jeg skal putte det i munnen"?
Matlysten var borte.
Jeg gikk for å ta meg en dusj isteden. Mens jeg sto og såpet inn håret kom jeg til å tenke på dem igjen. "Hva gjorde de nå? Tok de av seg klærne og fulgte etter inn i dusjen? Eller ble de ikke våte heller, siden de var usynlige? Hvis de nå ble våte, og jeg etterpå gikk ut for å måke snø, kom de da til å fryse i hjel?
Kanskje jeg uten å vite det hadde tatt livet av eller skadet flere av dem. Når jeg smeller igjen bildøra for eksempel, kan jeg være sikker på at alle har fått hender og føtter innenfor? Jeg håper i alle fall de har vett nok til å holde seg på god avstand når jeg hogger ved, slik at jeg ikke lemlester en av dem med øksa eller motorsaga".
Mens jeg tørket meg lyttet jeg etter hvisking og latter.
"Nå står de sikkert og kommenterer kroppen min", tenkte jeg litt brydd. Jeg syntes nesten jeg hørte dem: "Se de bilringene han har fått rundt livet 'a! Og de knoklete knærne! Brystmuskla er blitt så slappe at de ser ut som pupper. Og han som hadde sånn drag på damene, hva tror dere dem hadde sagt nå".
Det siste fikk meg til å fundere på hva disse såkalte hjelperne drev med mens jeg og kona tok oss et nummer.
"Hvis de nå var kjønnsrelaterte, drev mine og hennes hjelpere med vill gruppesex rundt i soverommet uten at vi enset det? Eller veddet de om hvem som skulle komme først. Eller om det ble "dødt løp" som vanlig?
Kanskje de sto og klappet takten, mens de slang slibrige kommentarer og hadde det moro på vår bekostning?
Damen på radioen hadde så vidt jeg husket ikke sagt noe om hvordan disse hjelperne formerte seg. Kanskje deres forplantning er mysterium, akkurat som ålens? Kan hende de er kjønnsløse og formerer seg ved deling, eller knoppskyting? I så fall forsto de vel neppe hva vi holdt på med skulle man tro".
Jeg håpet det siste var tilfelle og slappet av (så godt man kan når man føler beglodd), mens jeg kledde på meg. Da jeg kom til sokkene var den ene borte.
Før jeg gikk i dusjen hadde jeg funnet fram rene klær. Og jeg er helt sikker på at det var to sokker der. Jeg løfter opp plaggene på stolen et for et, ingen sokk. Jeg legger meg på gulvet og kikker inn under skapene, ingen sokk der heller. Hørte jeg en svak latter? Sto de rundt meg lo av min fortvilelse. "Kom med sokken min", roper jeg høyt, "jeg har annet å gjøre enn å leke med dere"! Da ingen sokk materialiserer seg, ser jeg ingen annen utvei enn å finne et nytt par i skuffen.
Jeg skylder dem forresten en unnskyldning. To dager sener fant jeg sokken i "huset" til katta hvor den gjorde tjeneste som liggeunderlag.
