Litt om lokale sted- og gårdsnavn rundt Nesbyen og deres opprinnelse.
Av Ola Bakke
Rukkedalen
Mange stedsnavn, som for eksempel Stranden, Haug, Berg og Vik, er lette å forstå ut fra geografien i området der stedet ligger. Steder som Rotegård og Gråsult er også innlysende når man har vært der og sett hvordan det ser ut.
Og hvorfor det heter Sahara utenfor Nesbyen blir tydelig når man ser området med de store sanddynene.
På Skifuruåsen, lengst nord i kommunen, var bestandig vinden så sterk at den bøyde alle trærne i toppen. Når barn i gamle dager ba om ski, ble de utstyrt med sag og øks og forklart hvordan de skulle komme seg opp på denne forblåste kollen. Her var det emner nok. Men det gjaldt å bli ferdig med skiene før det ble mørkt. Mange var så lure at de hadde med seg ferdiglagde vidjebindinger hjemmefra. Åssida var full av stup og bratte skrenter, så de måtte ha dagslys for å finne den rette løypa hjem. Men mange ble nok overraska av det tidlige vintermørket halvveis ned i lia. Det er de som påstår at dagens free-style-kjøring har sine røtter her.
På Blingsmoen skulle man tro at det hadde bodd en slekt hvor alle hadde problemer med å fokusere blikket. Men her var det i gamle dager rett og slett et serveringssted som serverte brødblingser, i tillegg til hjemmebrent og øl som alle de andre skjenkestuene hadde å by på. Det var faktisk bortimot tretti stykker av dem her den gang, så konkurransen om kundene var stor.
Bøgaset er navnet på et populært hytteområde som ligger alt for høyt til at det kan være det gamle ordet for treet bøk det her er snakk om. Svaret på hvor dette navnet kom ifra fikk jeg tilfeldigvis av en eldre, svensk servitør på Geilo. Bøg er svensk for homse. Og han kunne fortelle at det på Bøgaset i tidligere tider var en feriekoloni for svenske homoseksuelle.
Et annet stedsnavn med utenlandsk opprinnelse er Buglebjørkseter. Den gangen skottene kom marsjerende over fjellet, var det til musikk av sekkepiper og en slags fanfarehorn som het bugle, uttales bjuugel på engelsk. En av disse hornspillerne var så lei av å bli overdøvet av sekkepipene hele tiden at han deserterte i det troppen hans var på vei ned Rukkedalen. Han stakk innover i furuskogen og løp så langt han orket. Utpå kvelden kom han til en seter innpå fjellet hvor han fikk husrom. Her ble han boende resten av sitt liv. I takknemlighet til bygdefolket, som hadde skjult ham og gitt ham mat og husly, holdt han hver sommer en konsert på hornet sitt under den store bjørka nederst på jordet. Derav navnet Buglebjørkseter.
Andre stedsnavn har det vært verre å finne ut av. Ca. en mil syd for Nesbyen sentrum finner vi Bromma. Hadde det vært flyplass her, så kunne jeg forstått sammenligningen med Bromma flyplass utenfor Stockholm. Men et sjøfly kan vel ikke akkurat karakteriseres som flyplass.
Forklaringen er en helt annen. På dette stedet bodde det for lenge siden en snåling som levde av å transportere folk over fjorden til togstasjonen på den andre sida. Som liten var han blitt svimeslått av en bjørn. Det var nok et kraftig slag, for da han kom til seg selv etterpå var det eneste han kunne si, "bjørnen brumma". Samme hva han ble spurt om var svaret, "bjørnen brumma". Dette ga ham etter hvert kallenavnet "Bromma", som i dag har blitt et stedsnavn.
Like ovenfor Bromma, på veien mot Haglebu, ligger gården Tørrisplassen. Det er jo lett å tro at dette var et sted hvor man før i tiden produserte tørris for bruk i frysebokser. Jeg husker ennå de rimete blokkene som frøs seg fast på våte barnefingre, og fikk vann til "å koke".
Nei, her bodde det i tidligere tider et lettsindig kvinnfolk som het Thordis. Hun drev en slags naturalhusholdning hvor hun bytta kroppen sin mot diverse landbruksprodukter. Det eneste problemet med Thordis var at hun bestandig var så tørr i skrittet. Hun smurte rett og slett for dårlig. Så for å få noe glede ut av sitt besøk måtte kara ha med seg en liten krukke med spenefett. På folkemunne fikk dama snart navnet "Tørre Thordis", som med tida ble forkorta til "Tørris". Og stedet hun bodde på ble da til Tørrisplassen.
Siden vi er på vei mot Haglebu kan vi jo se på dette navnet også. Her oppe på fjellet mellom Eggedal og Hallingdal var det tidligere en danseplass for lokalbefolkning fra begge dalføre. Under en midtsommerfest med mye fyll og slagsmål kom det et voldsomt uvær. Det blåste opp, og temperaturen sank til under frysepunktet mens det begynte å lyne og tordne. Deretter fulgte en lang skur med nevestore hagl. De som var såpass edrue at de forsto hvilken katastrofe som var i ferd med å skje fikk stuet seg sammen i en gammel utløe, den eneste bygningen i kilometers omkrets.
Det virker helt utrolig at den lille bua, som nå dessverre er borte, kan ha vært tilfluktsrom for over seksti mennesker.
Omtrent like mange lå døde igjen i uværet utenfor, dekket av et halvmetertykt lag med is. Bua som hadde reddet så mange av dem som var edrue og gudfryktige ble senere sett på som "et hellig sted", hvor folk reiste for å be. Uværet som tok livet av dem som drev med fyll og slagsmål, ble sett på som et tegn fra Gud, og det ble senere bygget en kirke her, Haglebu Kirke.
På den andre sida av Hallingdalselva, omtrent midt mellom Nesbyen og Bromma, ligger Liodden. Her var det ubebodd område helt til jernbanen kom. Og først femti år etter det igjen fikk man den første broa over elva. Med rallarene som bygde jernbanen fulgte også en kinesisk kokk. Etter å ha levd på ris og nudler helt siden de startet arbeidet i Kristiania, var en kraftig matforgiftning det som fikk begeret til å renne over for karene. Kokken ble bundet til en jernbanesville og kastet på elva. Han drev til slutt i land på en odde hvor det var helt folketomt. Her bestemte han seg for å bli. Kokkens navn var Li Chong Xiang, men på folkemunne gikk han bare under navnet "Li på odden", som senere ble til Liodden.
Rukkedalen har faktisk sitt navn etter en musikkstil. I denne engang så utilgjengelige dalen hadde de i flere generasjoner kun en spillemann. Han ble derfor brukt ved alle anledninger hvor det skulle være musikk. Hva som egentlig feilte denne felespilleren vet man ikke, men hver gang han tok seg en dram fikk han noen voldsomme spasmer, en slags epilepsianfall. Dette fikk buen til å fare vilt fram og tilbake over felestrengene i kjappe kast, eller rukk som de sa her i dalen den gangen. Folk lærte seg etter hvert å danse til denne musikken, og de kalte den rett og slett bare for "Rukk". Det kunne visstnok gå ganske vilt for seg på dansegulvet utover kvelden etter hvert som både spillemannen og danserne ble fullere og fullere.
Mannfolka, som oftest var de mest ustødige, utvikla etter hvert en teknikk som gjorde at de kom seg fort opp i stående stilling igjen etter et fall. I stedet for å ta seg for når de ramla, spente de heller fra med beina slik at de fikk fart nok til å rulle rundt, og opp i dansestilling igjen. Dette var forløperen til den berømte Halling-dansen, og ble på folkemunne kalt "Rukk og rull".
I Rukkedalen ligger også en gård som heter Valdresbråten. De fleste vil sikkert tro at det er en utflytta valdris med hjemlengsel som hadde slått seg ned her. Men navnet har en helt annen opprinnelse. Stedet het tidligere bare Bråten. Mens han venta på å få overta gården dro odelsgutten til sjøs som hvalfanger. Disse karene gjorde gode penger, og på vei hjem etter en sesong i Sørisen var det vanlig å legge turen innom Kapp Verde øyene for å dresse seg opp og kjøpe med seg suvenirer. Haiskinnsdresser var in blant kara den gangen. Unge Bråten ville også ha seg en slik gild dress, men han var så stutt at alle dressene ble for lange. Skredderen lovte imidlertid å legge opp både jakka og buksa, og levere plaggene på båten før den skulle gå. Like før fortøyningen skulle kastes dukker skredderen opp som avtalt.
Det er først da han er vel hjemme i Hallingdal, og skal dresse seg opp på 17. Mai, at han oppdager at han har blitt lurt. Plaggene han pakker ut av den glorete esken er sydd av grovporete, grått, slapt hvalskinn og henger på ham som en sekk. Da han har lagt på seg så mye i løpet av fangstsesongen at han ikke har andre penklær å ha på seg, er han nødt til å gå i denne uformlige påkledningen. Selv om dressen bare ble brukt denne ene gangen fikk han allikevel kallenavnet "Hvaldress Bråten", som etter han overtok gården ble forenkla til Valdresbråten.
Svenkerud, lengst nord i kommunen hvor riksveien i dag krysser Hallingdalselva, er egentlig bare en forenkling av Svenskerud. Som alle nå vil ha forstått, bodde det i tidligere tider en svenske her.
Dette var en egenrådig kar. Så da det ble bestemt at den nye veien til Bergen skulle gå over hans eiendom, stilte han et ultimatum for å avstå grunn: Siden dette var svensk jord skulle det være venstrekjøring over hans eiendom.
Noen annen veitrase var ikke mulig på dette trange stedet i dalen, så veistyret måtte bare godta hans betingelser. Selv om det kilometerlange veistykket var godt merket, førte venstrekjøringen til mange ublide møter, særlig i mørke høstkvelder. Allikevel ble det praktisert venstrekjøring gjennom Svenkerud helt til den nye riksveien kom.
Som Tørris har også navnet Garnås sitt utspring i ei kjerring. Nemlig kona til Kong Hadding som regjerte i Hallingdal, eller Haddingdal som det het på den tida.
Hest var transportmidlet den gangen. Og Kong Hadding, som i tillegg til høysnue og pelsdyrallergi også hadde betente mandler, greide ikke å si L. For at ikke tilhørerne skulle forlyste seg over hans talevansker fikk han sine skrivere til å bytte ut alle L-ene i offentlige dokumenter med D-er.
Men det var kona til Kong Hadding, hu Hedga, døpt Helga, jeg skulle fortelle om. Etter en vill, tre døgns høsttakkefest hvor det ble konsumert store mengder mjød og fluesopp, satt hu Hedga seg ved rokken og begynte å spinne. Rokken gikk deretter dag og natt uten stopp. Verken kongen eller noen andre fikk stogga henne.
Ingen husker lenger hvor lang tid dette hadde pågått, da kongen en natt kommer hjem fra en runde på de lokale skjenkestuene, som det var mange av den gangen. I det han åpner døra velter et skred av garn over ham. Hele huset er tettpakka med garn.
Det er da han uttaler de bevingede ordene (helt uten L-er) som senere ble hans motto og kom til å prege hans våpenskjold: "Nå er det faen meg nok"!
Deretter begynner han å rive garn ut av huset og kaste det nedover skrenten utafor i fullt raseri. I følge sagnet skal både kjerringa og rokken ha fulgt med garnet over åskammen. Men kvinnfolk som var der og plukka garnnøster i tida etterpå påstår at de aldri så spor etter verken henne eller rokken nedover i den garndekte ura.
Noen år senere ble et kvinnelik funnet i ei bakevje nedenfor Bromma. Tegn, blant annet hender som var uberørt av tidens tann på grunn av alt fettet i ulla, tydet på at dette kunne være den savnede Hedga, og hun ble gravlagt med masse garn og en rosemalt rokk i en enorm sandhaug. Stedet fikk navnet Kjerringvika, og der kan du ennå se restene av den store sandhaugen.
Skråningen nedenfor Hedga og Haddings hjemsted, hvor den hvite ulla lå som en isbre i årevis, var synlig på flere mils avstand, og fikk etter hvert navnet Garnås. Det er jo ikke så lett å se i dag hvor all ulla er borte.
Hedga og Hadding etterlot seg tre barn. Eldstemann, Udd, som senere skiftet navn til Ull, var så forbannet på faren som hadde kastet mora på dør, at han flyttet hjemmefra og slo seg ned på det som senere ble hetende Ullensaker. Datteren Nøste var lei av alt som hadde med garn og ull å gjøre. Hun giftet seg og flyttet til en odde utenfor Drammen hvor hun startet med glassproduksjon. Dette ble senere til Nøstetangen Glassverk.
Yngstedatteren, Tova, reiste til hovedstaden og begynte på Husflidskolen.
Inne i skogen på Garnås ligger det en plass som heter Mexico. Hvorfor vet jeg ikke.
