Låvemaling
Ola Anton Bakke
Rukkedalen
Man får god tid til å tenke når man maler en låve,
omtrent som når man ligger i senga og ikke får sove.
For eksempel lurer jeg på hvorfor låven ligger øverst på jordet,
det hadde da vært lettere å dra nedover med foret.
Mens jeg kitter vinduer og skifter takrenner
tenker jeg på steder uten vann, hvor sola alltid brenner.
Da er jeg glad jeg bor i et land med skiftende årstider,
for evig solskinn har også sine skyggesider.
Jeg ser ned på de store steinrøysene, og forundres over dem som kjøper stein på hagesenter.
De kunne fått gratis av meg, under forutsetning av at de henter.
Jeg tenker på folk som kjøper plen i metervis, og på Tuja som plantes rundt hytta.
Når jeg drar inn duften av heggen som omkranser jordet, ville jeg ikke bytta.
Jeg reflekterer over bønder som får betalt for å legge ned drifta,
mens folk sulter, på en klode som blir stadig mer forgifta.
Over en riksvei som er så humpete at melka kommer fram ferdig separert,
og husdyr som ikke lenger får pare seg, de blir bare inseminert.
Tanken på at mannen kan bli like overflødig i vårt samfunn gjør meg deprimert.
Og mens svetten renner og ryggen stekes, maler jeg låvens solside.
Under det svettevåte håret går tankene til alle dem som strever på livets skyggeside.
Jeg titter ned på bærbuskene hvor ripsen snart vil henge i store, røde klaser,
mens jeg prøver å forstå statusjegerne i byen som stresser og maser.
Jeg trodde at vi ved tusenårs-skiftet ville gå inn i en ny og bedre epoke,
hvor den nye teknologien også kunne brukes til annet enn spill og karaoke.
Håpet var at data-alderen ville gjøre oss alle kloke.
Men nå må jeg gi meg, for malinga begynner å koke.
Maling er i grunnen noe søl.
Jeg har fått like mye på veggen som meg sjøl.
Tror jeg tar meg en pause, - og en øl.
