Grana - et juledrama
Ola Anton Bakke
Rukkedalen
"Årets julegateåpning skal bli minneverdig", tenkte ordfører Krageflass der han gikk i slapset rundt det enorme treet med alle lysene. Så stort hadde treet på torget aldri vært før. Kommuneingeniøren og et par karer fra teknisk etat hadde ymtet frampå om ikke den gamle kumringen med sement kanskje var i minste laget for et slikt tre. Men de fikk ikke medhold fra lederen i utsmykningskomiteen. Han mente at siden torget var omkranset av høyhus, trengte man ikke ta hensyn til vinden. "Bare dere greier å sette det loddrett så blir det nok stående", sa han.
Det var han som hadde fått trumfet gjennom at de i år skulle ofre "Keiseren", en av Norges største graner. Selv om "Keiseren" allerede var berømt, var det ikke lenger noen som gadd å gå 4 km. i skogsterreng for å se på et tre. For å få litt blest om bygda, og kanskje litt sendetid i Dagsrevyen eller Norge Rundt, valgte de å bruke "Keiseren" som juletre i år.
Grana, som i hugget tilstand målte 46 meter, var nå pyntet med tohundredeogfemti 60W pærer, samt lenker og julekurver laget i celluloid, slik at de skulle tåle regnværet. Lenkene, og de meterhøye kurvene, var laget rundt omkring på byens skoler, barnehager og eldresentre.
Ordføreren så på grana nok en gang, gned seg i hendene, smilte, og sa halvhøyt til seg selv at her skal det bli fest.
I morgen var det den store dagen. Etter litt problemer med å skaffe nok strøm til treet, hadde de fått låne en byggstrømskasse av Mesta. Den ble koblet rett på ledningsnettet. Men selv de 80 amperes sikringene smeltet da lysene skulle tennes. De ble derfor erstattet med grove spikre av en fingernem person. Og over hele torget, som tidligere på dagen hadde vært glatt som en skøytebane på grunn av alt regnet, lå det et tykt lag med salt som skulle tære bort isen til i morgen. Krageflass skrudde av den glovarme hovedbryteren og gikk tilfreds hjemover. Alt var klappet og klart til morgendagen.
Klokken nærmer seg 12. Barnekoret, akkompagnert av byens musikk-korps, har sunget "Deilig er den himmel blå", og ordføreren er snart ferdig med sin tale. Inn på torget kommer julenissen sittende i en vogn trukket av to "reinsdyr". Det vil si det er ikke ekte reinsdyr, bare to hester påsatt selvlysende gevir av plast. Julenissen stanser vogna like under treet og venter på at ordføreren skal bli ferdig med å snakke. Vogna er fylt med gaver fra byens handelsstand. Talen blir avsluttet med ordene: "Bli lys", og alle pærene på treet tennes.
Etter noen minutters jubel og applaus, starter barnekoret med sangen "Du grønne glitrende tre god dag". I annet vers skal også korpset være med. Musikkanten på bekken kliner til så det ljomer. "Reinsdyra", som står rett ved siden av, bykser framover i redsel. Vogna henger seg fast i strømkablene til juletreet. I et forsøk på å løsne dem, greier nissen å surre seg helt inn i stedet. De panikkslagne hestene fortsetter å trekke. Plutselig spretter julenissen til værs og blir hengende på stram line 10 meter over bakken. Det er kun de som står nærmest som forstår hva som foregår. Resten av folkemengden jubler og klapper i den tro at det er en del av arrangementet. Hestene trekker fremdeles, og treet begynner å velte.
Da treet treffer bakken knuser de aller fleste lyspærene. Noen begynner å gløde, og fordi sikringene er erstattet med spiker, blir ikke strømmen brutt. Dette blir fatalt for alle som befinner seg på torget denne lørdags formiddagen.
De glødende pærene antenner celluloiden, som sammen med granbaret, blusser opp til et veldig sprakende bål. Hestene blir nå ennå mer panikkslagne. De greier til slutt å slite over kablene, og forsvinner nedover Storgata med julenissen på slep. Han blir senere på dagen funnet hengende i rosebedet midt i rundkjøringa ved utgangen av sentrumstunellen.
Mange billister rapporterte senere til politiet at de hadde sett et frådende, tohodet uhyre, med lysende tentakler på hodene, inne i tunellen.
Etter bruddet faller de avslitte kabelendene ned i saltvannet. Over hele torget begynner folk å hoppe og sprette, mens de utstøter ville hyl og uartikulerte rop. Deretter faller de sammen, og blir liggende i sørpa og vri seg i kramper. De som hadde vært så lure at de hadde tatt på seg gummistøvler, forstår ikke hva som foregår, og prøver å hjelpe dem som har falt. Så fort noen kommer i kontakt med en av dem som ligger i den elektriske saltlaken slår strømmen over, slik at også disse går i bakken. I sine forsøk på å hjelpe setter folk knær og hender ned i vannet, og er dermed like fortapt som dem de skulle redde. Det spraker og gnistrer over torget i flere minutter før noen forstår hva som foregår og ringer E-verket, slik at de får skrudd av hovedstrømmen.
Det er et trist syn som møter redningsmannskapene. Hele torget er dekket med døde mennesker, gaver, instrumenter og juledekorasjoner. Og midt oppi det hele ligger en enorm, ulmende, svartbrent stamme, som om den skulle ha vært Vår Herres advarende pekefinger, hvis han hadde vært neger da. Over det hele ligger et tykt, seigt sotlag som stammet fra den brennende celluloiden.
Men et lyspunkt er det da. For borte fra Frelsesarmeens julekrybbe, som henger godt over bakken på et stativ med bein av tre, høres barnegråt. Oppi krybba ligger et lite guttebarn og skriker av full hals.
Torgets overvåkningskameraer kunne senere vise at moren legger fra seg barnet i krybba, før hun febrilsk begynner å rote i veska med begge hender. Telenor har senere bekreftet at hun på dette tidspunkt fikk en inngående samtale som aldri ble besvart.
Om barnet kan man nesten være fristet til å bruke et uttrykk fra boksingens verden:" Reddet av gonggongen".
