Det er flere måter å mobbe på. I en liten bygd der alle kjenner alle setter det spor for livet om man våger å skille seg ut og gå sin egen vei, eller at man rett og slett har vært uheldig og tabbet seg ut.
Men i dette tilfellet snakker jeg til enkelte nesninger. Er du en av dem som føler skepsis til alle alkoholikere, narkomane, fraskilte, ukristelig e - ja, alle som blir sett ned på av en eller annen grunn? Da er dette innlegget til deg, Selvfølgelig er det skremmende med mennesker som er «på utsiden av samfunnet», eller utenfor de «normales rammer», men hvorfor samles de i egne grupper og unngår de «normale»? Fordi du har presset dem ut med dine fordommer. Frykt for det ukjente fører til utfrysning som skaper egne klikker. Kunne dere forsøkt å se menneskene bak disse «unormale» og forstå at alle har sin egen historie.
La oss nå ta f.eks. narkomane. Det sies at du velger selv om du vil bli narkoman. Min mening er at i de fleste tilfeller ikke stemmer. Da vet du ikke hva smerte er. Ikke alle er født inn i en familie med gullskje i kjeften. Rus kan for mange være en flukt fra virkeligheten rett og slett for å klare å eksistere og leve livet så godt som det er mulig. Og ikke blir det noe bedre for dem å bli møtt med granskende blikk og rykter som konstant sirkulerer. Hadde du som en av de «normale» brukt mindre tid på sladder og heller gitt noe så enkelt som et smil hadde du bidratt til å gjøre Nesbyen inkluderende og varmt.
Jeg blir flau på deres vegne, at dere ikke har noe bedre å ta dere til. En dag kan rollene byttes om. Kanskje du kommer ut for en ulykke og blir uføretrygdet og må konstant medisinere deg for å lindre smertene. Hadde det hjulpet deg om et rykte ble satt ut om at du var blitt narkoman? Og at blikkene denne gangen var rettet mot deg? Dere bestemmer selv hvilket samfunn vi skal leve i. Men et samfunn der mennesker ikke får være forskjellige og kan leve i harmoni med ulike skjebner, verdier og holdninger, vil ikke jeg være en del av.
Til slutt vil jeg sitere Arne Næss: «Vi er medlemmer av et samfunn, ikke brikker.»
Anne Marie Häninger Birkelund, Ål
