Søndag 20. april vil for alltid bli stående som en av de svarteste og vanskeligste dagene i mitt liv. Jeg våknet med budskapet om at du Kåre var gått bort. Jeg trodde det ikke, det kunne bare ikke være sant. Vi snakket sammen på telefonen dagen før, og du inviterte oss bort, men Toril kunne ikke for hun skulle på jobb. Jeg tok en tur litt senere. Har aldri sett deg og Hilde så lykkelige noen gang! Du spøkte og lo som du pleide, og det blide fjeset ditt strålte og var enda blidere. Din kjære Hilde satt ved siden av deg og såg ut som hun hadde blitt truffet av en hel armada av amors piler. Hmmm... hva er det på gang her? Flere hadde sett dere på vei oppover i Gutu senere på dagen gående hånd i hånd. Jeg hadde jo forlengst registrert at livet ditt gikk i en positiv retning, og at du nå var i en stim der livskvalitets-pila pekte oppover. Men nå sto den vertikalt! Du skulle ikke skifte til sommerdekk i år, for nå skulle det investeres i ny bil.
Du hadde kommet til verden for å hjelpe andre sa du ofte. Det var nettopp det du gjorde. Var det noen du ikke hadde hørt fra på en stund, så måtte du ta en tur å se om det stod bra til, og hvis du hadde hørt at det var noen som ikke hadde det så bra så måtte du også se til dem. "Nei e må vist ta me ein tur", sa du. Du hadde en særlig omtanke for dem som ikke var så godt rustet til å ta vare på seg selv. En fikk flanelsskjorte og varme sokker av deg hver jul, og du hadde registrert at det var en som gikk i fillete joggesko midt på vinteren, så da ble det varme vintersko. "E veit ko`n treng" sa du. Var det glatt om vinteren, så måtte du på "Tirltoppen" med strøsand. Reidar var jo blitt dårlig til beins og du var redd han skulle dette på isen. Når våren kom var det vedhogst. Du forsynte vel hele slekta, hyttenaboer og venner og bekjente med vinterved. Uegoistisk som du var, for du kunne jo gjort som de fleste andre å solgt den, og fått en bra ekstrainntekt av det. Jeg selv og mine foreldre nøt godt av denne gavmildheten din. "Hils`n Kjell og ho Laila fra me da" sa du. Sånn kunne jeg fortsatt å ramse opp dine gode gjerninger. Du stilte alltid opp for å hjelpe andre, og var alltid til å stole på.
Du likte arbeidet ditt, så noen sluttpakke kom ikke på tale. Du var "jødnbaneslusk" og det var du stolt av.
"E klara me sjøl" sa du ofte. Men det spørs om vi kommer til å klare oss så godt uten deg.
Jeg kommer til å savne dine besøk. Du banket på døra, og når du kom inn i yttergangen så hørte jeg et muntert "ko-ko", og da visste jeg at det var deg. "Jasså du helt de ved teltene" sa du gjerne. Jeg kommer til å savne turene til Buvatn. Det kunne være for å ta inn robåten, som du egenhendig hadde bygd, eller at hytta skulle sjekkes. Da ble det gjerne en tur rundt for å sjekke om alt stod bra til hos naboene også. Det kunne jo ha vært innbrudd der.
Jeg kommer til å savne "one for the money - two for the show", "after-ski" og "huttetu-show". Når du rydda golvet å fremførte dine elleville rocke-show, var det rett og slett stor kunst vi var vitne til, intet mindre! Du var den eneste noensinne som fikk lov til å rocke på bordet på Fortuna Restaurant!
Du har satt spor etter deg, og det vil aldri bli som før hverken i Gutu eller på Nes. Du var spesiell, det sier alle.
Du hadde et stort hjerte med plass til mange. Men en av dine beste egenskaper var at du hadde evnen til å tilgi andre. Vår gode venn Benny har sagt; "man må tilgi seg selv, for kan man ikke det så har man problemer med å tilgi andre". Den egenskapen hadde du, og det er verdt å merke seg!
Jeg kommer fortsatt til å se etter deg fra kjøkkenvinduet. Det har jeg gjort mange ganger den siste uka.
Den siste hilsen fra dine gode venner og hyttenaboer Terje og Ivar var:
"For alltid vil vinden hviske ditt navn inne ved Bjødnalie"
Vi er mange som kommer til å savne deg. Kåre!
Takk for at jeg fikk være en av dine beste venner!
Harald Holum
