Litt om knivene
De fleste knivbladene jeg bruker er smidd av den dyktige våpensmeden Edvin Flesvik som bor i Rukkedalen utenfor Nesbyen. Men det hender også at jeg kjøper med meg noen blader når jeg er på Geilo.
Alle knivbladene jeg bruker er i alle fall produsert i Hallingdal.
Til skaft bruker jeg all slags treverk, men jeg har noen favoritter. Felles for dem er at de er vanskelige å jobbe med, så vrakprosenten blir stor. Det skyldes at det treverket med mest mønster og finest farge som regel kommer fra misvekster eller rotklumper. Treverket i disse er veldig tett, og går i mange forsjellige retninger, så de sprekker lett.
Rota på gamle rosebusker er det treslaget jeg synes er absolutt finest. Så hvis en av dine gamle roser har "tatt kvelden", så ikke kast den. Kom til meg med den og få lagd kniv av den i stedet.
Rot og stamme fra Syrin og Berberis har utrolig flotte farger og "tegninger". Men, særlig Syrinen, har veldig mye spenning i treverket, og er vanskelig å få til skaft av. Ellers har de fleste prydbusker "spennende" rotklumper.
Kvist fra Gran er også utmerkede emner både til knivskaft, smykker, og "nåler" til for eksempel tegerfletting. Den som har prøvd å skru eller spikre i en kvist i panelveggen vet jo hvor hard den er. Som annet hardt treverk har også disse lett for å sprekke.
Gamle frukttrær, særlig kirsebær, har ofte fine farger og mønstre.
Etter å ha delt opp treverket i passelige skaftemner med sag, bruker jeg først øks, så kniv, til den videre utformingen. Deretter er det å pusse og pusse og pusse med sandpapir fra 60 til 600.
Jeg bruker ingen mal for skaftene, de får sin fasong etter linjer og mønster i treverket. Men allikevel er det viktig å tenke på at kniven skal sitte godt både i hånda og slira.
Det ferdige skaftet får deretter et blad som harmonerer i størrelse og utforming. Så begynner overflatebehandlingen av skaftet, som skal få fram mønster og farger. Alle skaftene har sine naturlige farger, og er kun innsatt med olje. De forskjellige tresortene krever hver sin type olje. Enkelte treslag må ha over 20 "strøk" for å få den rette glansen.
Siden ingen kniver er like, blir heller ikke slirene like. De blir gitt en fasong og farge som passer kniven, og holder den på plass. I noen tilfeller velger jeg å bruke sliresømmen som en del av dekorasjonen på slira.
For å få den rette glansen og fasongen, må slirene i hele tørketida gnis med noe som kalles falsebein.
Slirene får deretter dekor. I de tilfellene jeg vet hvem som skal ha kniven, lager jeg initialer på enten toppen av knivskaftet eller på slira. Slira blir deretter satt inn med forskjellige typer fett eller voks.
Kniven er et hendig turredskap som helst skal holde seg på plass i slira selv om du ramler. Noen kniver kan sitte litt hardt til å begynne med, men de vil løsne etter bruk.
Slira kan pusses med nøytral skokrem, lærfett eller bivoks en gang i blant.
Når du har brukt kniven så tørk av bladet for å unngå rust eller misfarging. Dette gjelder spesielt hvis du har skåret frukt eller saftige planter.
