Etter gjentatte oppfordringer fra folk i dalen gir jeg hermed en offentlig veiledning om rutinene ved ønske om et slikt endelikt.
En lov av 7. juni 1996 gav tillatelse til at etterlatte etter en person som var fylt 15 år kunne søke fylkesmannen om at vedkommendes aske kunne strøs for vinden på havet eller over 100 meters høyde i ubebodd terreng.Søknaden ble altså først behandlet når vedkommende var død. Dette var ikke godt nok for mange av oss. Spesielt de uten familie eller eventuelt dårlig tilknytning til eventuell slekt. Vi som ikke ønsket å havne på noen kirkegård maste for å få loven endret, slik at vi selv kunne ta denne avgjørelsen mens vi levde, og inneha et dokument som måtte tas på alvor.Den 1. juli 2001 ble loven endret i Stortinget etter oppfordring av Trond Giske.
På dette tidspunktet hadde jeg i lengre tid vært i dialog med fylkesmannen. Kort tid etter at den nye loven ble vedtatt på Stortinget fikk jeg bevilgningen i hende. For å lette fylkesmannens arbeide med saken sendte jeg med et kart over fjellområdet der jeg ønsket at min aske skulle strøs. Jeg vedlegger til Hallingdølens redaksjon en kopi av vedtaket slik at det dokumenteres skikkelig.
Jeg er i kontakt med mange likesinnede, og vedtak de har fått fra sine respektive fylkesmenn er ikke likelydende. I vedtaket til en dame fra Hedmark fylke står det at asken ikke tillates spredd når det er snø.Når det gjelder det religiøse aspekt ved askestrøing ved jeg at noen få har ytret ønske om å ha prest med under seremonien. Det vil nok de fleste norske prester kvie seg for. Det er ellers min erfaring at de fleste som ønsker denne seremonien ikke er kristne eller tilsluttet statskirken. Mange er New-Agere, noen er humanetikere, enkelte er ateister og de aller fleste deler min oppfatning om at en eventuell Guddom ikke er relatert til noen religiøs retning eller profeter som har levd på denne planeten. Gud er iboende i allnaturen, og vi kaller oss PANTEISTER.
Jeg håper at denne innlegget var klargjørende. Spesialist innen denne saken hos fylkesmannen heter Ellen Marie Paulsen.
Benny Hildingson
